UTEN STØTTEHJUL
Canadian Hell Drivers og jobben fra Helvete.
Første arbeidsdag på ny arbeidsplass blir sjelden slik du hadde forestilt deg. Tro meg, for jeg har sjekket inn på flere rare arbeidsplasser enn de aller fleste.
En gang sjekket jeg inn hos Ford Motor Norge til det jeg trodde skulle bli første dag som PR-sekretær. Det var tidlig i 60-åra. Ford hadde nylig introdusert sin nye Mustang modell og Ford solgte biler som hakka møkk i Norge: Omtrent hver 4. nye bil på norsk vei var en Ford i en eller annen modell. Jeg hadde pyntet meg med blanke sko og slips og var klar for en karriere med kurs rett mot Detroit eller Hollywood.
Salgsdirektøren, som også fungerte som PR-sjef for å få med seg alle de morsomme reisene og restaurantbesøkene (du vet at PR står for På Restaurant?) møtte meg i døren:
- Hei, Gunnar! Fint at du kommer, for vi tror du kan hjelpe oss ut av en vanskelig situasjon?
- Du skjønner at Ford i Norden har engasjert en trupp som heter Canadian Hell Drivers. De har et turneprogram der de begynte i Finland, så dro videre til Sverige og nå kommer de til Bodø om 4 dager. Så turnerer de Norge før de drar videre til Danmark. Her skal de være i en drøy uke. De kjører Ford’er og skal samarbeide med Ford-forhandlerne på alle show-steder, men den norske impresarioen fungerer ikke og vi trenger en som kan ta seg av gjennomføringen og det må bli deg!
- Vi har gjort klar en stasjonsvogn med det utstyret du vil trenge og du kan ta ut et reiseforskudd i kassa før du drar, men du må melde deg hos Ford-forhandleren i Bodø senest dagen før truppen kommer til byen! Ha en fin tur og ring oss gjerne underveis!
Jeg rakk det med et skrik uten å ha hatt noen minneverdig kjøretur med speedometernåla spikret over 100.
Forhandleren i Bodø kjente meg like lite som jeg kjente ham. Han hadde ikke hørt et skvatt om noen Hell Drivers turne og trodde innledningsvis at jeg var gal. Han fikk ringt Ford Norge og bekreftet at jeg var jeg og ikke hadde noen kjent diagnose, men Ford i Oslo hadde heller ingen særlig peiling på hva jeg skulle foreta meg når Åsgårdsreia ankommer neste dag. Så jeg ringte Ford i Sverige, som jo hadde hatt turneen rullende i ei drøy uke, og de kunne fortelle at turneen gikk av seg selv, slik at jeg «bare» trengte å ta meg av impresarioens oppgaver som i grove trekk var å sjekke at politiet var informert, at baneavtalene var på plass (showet fant helst sted på den største fotballplassen i byen), at Røde Kors var godt orientert og på plass ved åpningen (RK solgte billettene) og at Ford-forhandleren var klar med en show-kortesje å kjøre rundt banen før showet og i pausen. PLUSS at forhandleren hadde «junkers» klare.
Junkeren fikk slått digre hull i bunnplata rundt førersetet. Gjennom hullene dro gutta tykke kjettinger som de festet til et firepunkts sikkerhetsbelte. Der skulle selve krasj-føreren boltes fast.
En junker er en bil som skal krasjes og ødelegges under showet. En vanlig junker trenger ikke en gang ha en motor, men en av dem må ha både motor som går, styring og bremser, for det er den som skal «mose» andre junkere. Det kunne være vanskelig å vri kjørbare junkere ut av forhandlerne, for en bil som både går, kan bremses og styres, er pr. definisjon grei hyllevare og salgbar til rett pris. Etter litt argumentasjon, klarte vi selvsagt å bli enige, og etter en runde til Røde Kors, politi og baneledelse m.m., var vi klare da sirkuset rullet inn i byen neste formiddag.
«Paraden» besto av 5-6 Ford 17 M med sammensveiset kardang og avmonterte lydpotter, noen lastebiler med ramper og annet utstyr og en «administrasjonsbil» med et par folk fra Ford i Sverige og en velfrisert, hvithåret herre som var Road Manager og kom fra Hells Angels i Canada. Han tok seg av billetter og penger og hadde en diger skinnveske til det formålet.
Jeg hilste på Road Manageren og mine svenske kollegaer og ruslet så bort og hilste på helveteskjørerne som var i ferd med å grave ut noe som så ut som en tomanns grav, men som de bedyret skulle bli en grill. Midt i straffeområdet på idrettsbanen. Ingen av førerne hadde vasket eller barbert seg hverken i dag eller i går, men de hadde flotte T-trøyer og biler dekorert som Cirkus Arnardo. Alle førerne kunne fortelle at de til det kjedsommelige hadde gjort stunt for James Bond.
Jeg hadde junkerne klare og den kjørbare junkeren fikk nå slått digre hull i bunnplata rundt førersetet. Gjennom hullene dro gutta tykke kjettinger som de festet til et firepunkts sikkerhetsbelte. Der skulle selve krasj-føreren boltes fast.
Jeg fikk aldri med meg showet i Bodø, for da startsignalet for paraden gikk, var jeg i full fart på vei mot neste showsted. For at vi skulle holde kjøreplanen – uten impresarioen – måtte jeg være på plass i neste showby fra morgenen av for å få ordnet alt før neste forestilling. Altså: Kjøring fra tidlig kveld til midt på natten i neste by, sove i stasjonsvogna og møte hos forhandleren neste morgen for å få i gang plakatopphenging, bilparade, junkers etc. etc., politivakt, Røde Kors, baneleie og -avtale osv. osv. Tidsskjemaet varierte litt avhengig av hvor langt det var fra et showsted til det neste, men jeg hadde ikke en eneste natt i en hotellseng.
Enkelte steder var det kort vei mellom showene, og da fikk jeg se at show for første gang. Du kan godt si at det var enkle greier: Biler på rekke og rad nedover langsiden med snittkjøring og motorbrøl (eksospottene elegant fjernet), kjøring på 2 hjul – gjerne med en stuntmann bak rattet og en balanserende på passasjerdøren utvendig, hopp fra rampe over tettparkerte junkers, kjøring baklengs i vill fart m.m.m. Og selve rosinen i kaka: T-bone krasj! Junkers var stablet høyt oppå hverandre, en helveteskjører spent fast i en av skrotvognene i full fart mot rampe der han lettet og svevde inn i vrakhaugen slik at hele stabelen valtet med bulder og brak med stuntmannen midt inni.
Road Manageren hojet og skrek over høyttaleranlegget for å sikre at alle skjønte dramatikken, og så rundet man det hele av med en bilparade med hilsen yours truly Ford-forhandleren.
Det hele tok omtrent like lang tid som en kinoforestilling.
Så kom Røde Kors selgerne til Road Manageren, leverte penger og usolgte billetter og fikk sin provisjon.
Vestlandet skulle vise seg å bli den store prøvelsen. Racet mellom ferjestedene ga oss dramatisk korte tidsfrister og førte til mye grisekjøring – ikke bare fra oss, men minst like mye fra dem vi møtte. Min store skrekkopplevelse kom etter en høyresving der jeg ser rett inn i grillen på en GMC militærlastebil. Jeg slenger stasjonsvogna inn mot fjellveggen på høyre side – så langt at sladrespeil og dørhåndtak forsvinner. Så hiver jeg meg mot høyre sete og lukker øynene. Første GMC tar med seg venstre sladrespeil – ille nok, men etter den kommer 10 andre GMC’er med bleke, men besluttsomme rekrutter som aldri livet hadde sivilt sertifikat for mer enn en trehjulssykkel. Da alle hadde passert, hadde jeg omtrent ikke lakk igjen på venstre side. Snu og finne de mest skyldige lastebilene? Haha! Gassen i bånn mot neste ferjeleie.
På denne etappen var veien helt kriminelt dårlig. Så dårlig at vår kvikke Road Manager – som av prinsipp aldri brukte sikkerhetssele i bil – klarte å smelle hodet i biltaket såpass solid at vi ved ferjeleiet ble enige om å rekvirere en sykebil på andre siden av fjorden og få ham til sykehus. Så skjedde og det hele endte med at han ble sendt med fly hjem til Canada.
Hvem skal da ta seg av billetter og penger ?
Jeg fikk høytidelig overlevert skinnveske med begge deler og tiltrådte uten stort seremoniell «finansdirektørjobben» samme ettermiddag. Dette var egentlig en grei jobb selv for en med språklinje fra Sinsen Høgre Allmennskule. Det eneste du trengte var en blyant og et hvitt ark – f.eks. en vrengt bollepose. Oppgjørene gikk raskt og greit og småpengene kunne du veksle i sedler i nærmeste bak.
Jeg begynte nesten å grine: Det var ikke mer enn 10 minutter til hotellet, men for meg kunne det like gjerne vært 10 lysår.
Nest siste showdag var i Tønsberg og jeg glemmer det aldri: Min første mulighet til en natt i hotellseng med morgendusj! Jeg dro nedover Sørlandske Hovedsti for fulle seil og kom til avkjørselen til Tønsberg, la over til venstre og kjørte rett i grøfta på venstre side. Hva pokker skjedde? Heldigvis gikk det aller meste i sakte kino – også avkjøringen – så jeg fikk lagt inn revers og rygget meg tilbake på veien. Kanskje skyldtes det hele at jeg var skikkelig trøtt??? På’n igjen – inn med 1. gir – og rett i grøfta. Denne gang på høyre side. Jeg begynte nesten å grine: Det var ikke mer enn 10 minutter til hotellet, men for meg kunne det like gjerne vært 10 lysår. Det var bare å velte seg over i bagasjerommet og ta seg en snork mellom bannere og plakater og gammelt pølsepapir.
Under showet neste dag, ble jeg kalt til telefonen (dette var leeenge før mobiltelefonen ble oppfunnet) og i andre enden av luren snakket en sonor, svensk stemme som fortalte at han faktisk eide hele turneen, het Paul XXXX, var eier av Cirkus Scott, bodde på Grand i Oslo og ville gjerne se meg (og pengesekken) samme kveld – hvor sent det enn måtte bli. Og det ble faktisk midt på natten før jeg slapp inn i suiten der en liten, glattskallet herre ventet med kaffe og smil om munnen. Han beklaget at både Road Manager og den norske impresarioen hadde sviktet, men var jublende glad over å ha funnet meg. Jeg skjønte stikkordet og langet over pengesekken der det ikke manglet så mye som en pølse med brød.
- Hør, sa han. – Norden er egentlig bare et lite marked for oss. Vi opererer over hele verden og ikke minst i det fjerne Østen. Om du kan tenke deg å skifte karriere, har vi en flott stilling som leder for våre mange Cirkus i Kina og Japan. Kontoret vårt ligger i Hong Kong og det følger selvsagt en Cadillac firmabil..i rosa. Han brukte akkurat den samme forlokkende stemmen som de eldste av oss vil huske fra nyttårsunderholdningen på TV der han alltid ba om «den størsta møyliga tysssnad».
Hva svarer du etter en drøy ukes non-stop kjøring med helt vanvittige arbeidsoppgaver, sovested bak i en stasjonsvogn og pølse/lompe diett, brudd på alle trafikkbestemmelser og iført samme underbukser?
- Nei takk, Paul.
_ _ _