TOTAL RECALL

Noen reiser verden rundt hele livet i embets medfør og flakser og flyr helt til noen klarer å skyte dem ned. Andre gir seg mens leken er god ...

I perioder av livet reiste jeg noe helt vanvittig mye – i embets medfør, som det heter. Med bil og båt og fly. Jeg har kjørt et bredt utvalg av biler fra Rolls Royce (helt sant!) til Renault varebil med karosseri av bølgeblikk. Og jeg har flydd med alt fra gassballonger til privatfly med en eller flere motorer, militære transportfly type «purke», DC3 fra 2. verdenskrig, jetrutefly av alle modeller inklusive Jumbo og alt annet som kan flakse og fly.

Joda, jeg kjenner folk som har reist mer enn meg, men ikke veldig mange. Det kommer i stor grad av at jeg har hatt for vane å bli headhuntet til nye jobber og har hatt liten evne til å ta styring selv. Når noen har tilbudt meg spennende jobb med bedre lønn, har jeg blitt alltid blitt voldsomt overrasket og smigret, og jeg har gang på gang kastet meg ut på dypt vann og krysset fingrene uten å ha lengre tidsperspektiv enn max 14 dager.

Jeg så mer til serveringsbrettet på ruteflyene enn jeg så til skrivebordsplata på jobben og mer til hotellveggene enn til soverommet i heimen.

Sånn ble det til at jeg i 15 år av livet så mer til serveringsbrettet på ruteflyene enn jeg så til skrivebordsplata på jobben og mer til hotellveggene enn til soverommet i heimen. Veldig ofte reiste jeg mo alene, andre ganger med kollegaer, noen ganger som reiseleder for alt fra journalister (her går vi ikke i detalj, for jeg har inngått en lukrativ taushetsavtale: What happens in Vegas, stays in Vegas) til salgsrepresentanter fra Tana og dalstrøka innafor. Reisene gikk for det meste til alle land i Norden og i Vest-Europa pluss USA. Pluss noen turer til mer eksotiske reisemål.

Det begynte nok med at jeg sa ja takk til jobb som reisende journalist i Vi Menn. Og i neste omgang takket jeg ja til en jobb i et multinasjonalt selskap med avdelinger spredt over hele globusen. Begge deler spennende jobber der en ene oppgaven avløste den andre. Jeg merket jo selv at all reisingen ble en belastning på samliv, forholdet til barn og til venner og familie. Alarmen skulle ha gått da min yngste datter med flid og omhu hadde tegnet en flybillett til meg – en flybillett som skulle dekke alle turer. For jeg løp jo alltid rundt til siste minutt og lette etter billetter, pass, cash og reisesjekker og alt mulig annet. Hun gikk så langt at når hun hørte et fly over hustakene, da løp hun ut og vinket … til meg.

Jeg reiste voldsomt mye i og på slutten logget jeg inn mer enn 200 reisedager i året. Noen klarer å reise verden rundt hele livet «i embets medfør» og flakser og flyr helt til noen klarer å skyte dem ned. Andre gir seg mens leken er god og skriver sine memoarer fra sofakroken (er det det jeg driver med akkurat nå?). De fleste gir seg jo med reisingen sånn etter hvert og biter seg heller fast i skrivebordsplaten og takker skaperen for at man jobber i et trygt og godt firma der det er lov å bli gammel og reisetrett. Da jeg etter hvert leverte inn reisetøflene, hadde jeg reist fra meg for mange år fremover.

Alarmen skulle ha gått da min yngste datter med flid og omhu hadde tegnet en flybillett til meg – en flybillett som skulle dekke alle turer.

Jeg manglet både gangsyn og bremsesystemer når det gjaldt min egen reiseaktivitet. Jeg leste forleden en statistikk som fortalte hva du og jeg for det meste bruker tiden til på hotellet. Utenom de timene vi sover på hotellværelset, bruker vi mest tid på do og på badet. Ingen «koser» seg vel på hotellet? Eller i en konferansesal, for den saks skyld.

Har du reist litt rundt omkring, lærer du at én ting er å reise i jobbsammenheng – noe annet er å reise på ferie med kone og barn og venner. På slutten av mitt «reiseliv» forsøkte jeg å kombinere med å ta med kona slik at hun kunne oppleve reisen som turist mens jeg satt i uendelige møter – og så kunne vi i hvert fall få en lørdag og søndag sammen – for egen regning.

Men det var unntakene. Som regel var oppskriften en flytur til en eller annen by der du gjerne havnet i et møte på et flyplasshotell slik at du kunne ta et nytt fly til et nytt møte et annet sted.

Om du ikke tar signalene fra minstedatteren eller fra samlivspartner, men absolutt MÅ ha med deg en enda en tur til en viktig introduksjon el.l., kan det likevel hende at du får en beskjed du ikke klarer å se bort fra. Om ikke fra høyere makter, så kanskje fra lillehjernen eller hypotalamus eller hva det nå heter der underbevisstheten er lagret.

Fordi jeg ikke vet hvor jeg er, er jeg heller ikke i stand til å huske hvor jeg var i går – eller hva jeg skal foreta meg i morgen (....) Panikken stiger; Hvem er jeg og hva gjør jeg og hvor er jeg og hvorfor det?

Egentlig kan jeg tidfeste på minuttet når himmelens porter åpnet seg og alvoret banket på:

Det skjedde (selvsagt!) på et hotellværelse.

Det er midt på natten, mørkt som i en sekk og stille som i graven. Jeg våkner og ser på armbåndsuret som forteller meg at klokka er 0400. Det er jo interessant, men den forteller meg ikke hvilken dag i uka det er. Heller ikke hvor jeg er. På nattbordet i alle bedre hoteller ligger det gjerne fargeglade brosjyrer som viser hotellet og alle dets elegante fasiliteter i flatterende lys. Jeg griper øverste brosjyre som forteller at jeg nå befinner meg på et av de utallige Sheraton-hotellene som kan tilby sine tjenester fra Ulan Bator til Irkutsk. Men hvor jeg er akkurat nå, står det ikke noe om. Og fordi jeg ikke vet hvor jeg er, er jeg heller ikke i stand til å huske hvor jeg var i går – eller hva jeg skal foreta meg i morgen. Irritasjonen går veldig raskt over i en slags panikk: Har jeg havnet i stratosfæren uten kontakt med virkeligheten? Jeg finner ut at jeg må ringe resepsjonen og slår 9 og 99 og 009 uten å få annet enn summetoner. Panikken stiger; Hvem er jeg og hva gjør jeg og hvor er jeg og hvorfor det?

Panisk griper jeg stresskofferten for å lete etter simsalabim-stikkord og der – i håndtaket på kofferten – finner jeg nødhjelpen. Tag’en! Tag’en henger der og dingler og forteller at den sist ble sjekket inn for en tur til Detroit!

Detroit!

Slambang – der ramler alle legobitene på plass. Jeg vet hvor jeg er og hvor jeg kom fra – hva jeg skal i morgen og hvor reisen går videre. Total recall, heter det på modernistisk norsk. Og jeg blir så glad at jeg nesten begynner å grine.

Jeg sier ikke opp jobben der og da, men et par måneder etterpå er jeg er fri mann. Uten Royal Viking Card og fast romavtale på Dorchester Hotel, men som Jokke, bestevennen til tegneserie-Pondus pleier å si:

"Ingen jobb, ingen dame, ingen bolig og ingen penger. Men et sunt og glansfullt hår uten flass!"

_ _ _