SPØKELSET PÅ TOTEN

Vi Menns utskremte medarbeidere på spøkelsesjakt.


Alle i bygda visste at prestens store skrekk var å bli levende begravet.

Om du kjører nordover på E6 og kommer til Minnesund, tar du av fra riksveien og kjører langs vestsiden av Mjøsa. Da er vi oslofolk skikkelig på landet og føler bondebygdas bunnløse tomhet og fortvilelse langt inn i margbeinet.

Etter en dryg kjøretur langs vasne, svarte jorder, hvite våningshus og røde driftsbygninger med skakkjørte traktorer og nedrustede landbruksredskaper, går det en vei til høyre med skiltanvisning xxxxxx. Mer røper vi ikke, for diskresjon er vårt varemerke når Vi Menns flyvende spøkelsespatrulje er på jakt mot nye mysterier av overnaturlig art. Fotograf Burny Iversen og undertegnede utgjør den flyvende spøkelsespatruljen og i dag er åstedet Toten. Vi har hatt et par mindre heldige spøkelsesturer tidligere og venter vel heller ikke denne gangen å møte hinmannen selv eller det som muligens verre er? Men en ting er sikkert: Gården, historikken, staffasjen og omgivelsene går Grev Draculas Bran Castle en høy gang!

I nedkjørselen til en eldgammel prestegård som nå fungerer som et slags museum, møter vi kjentmannen/omviseren på gården og han viser rundt med diger neve:

«Der er selve prestegården (diger og skakk gammel trebygning i to etasjer). Til venstre ligger mausoleet (der det blir en egen visning etterpå), og bak trærne borti bakkekanten ligger gravhaugen hvor de etter hvert havnet – hele prestefamilien» forklarer vår ledsager

Så begynner vi med selve prestegården der det er svinekaldt så sent på høsten og der det kullsvarte indre bare får lys fra en sjelden lyspære som henger her og der og dingler i ledningene. Selve inngangspartiet rommer også trappen til annen etasje. Eneste møbel er ei diger, rosemalt kiste der både Burny og jeg får plass på lokket med fotobag, notisblokk og kulepenn mellom oss.

«Trappa går opp til annen etasje der det er finstuer og langbord til bygdas nobilitet når de kommer på besøk».

Tryllekunstnernes magiske påkallelser til overjordiske makter har sin rot i liturgien tilbake til den gang søndagsprekenen i stor grad foregikk på latin, og det er forklaringen på både Simsalabim og Hokus Pokus. Skumle saker!

Vi er da tilbake i siste del av 1800 tallet. Og alle vi som ikke levde den gang, må forestille oss en verden der prest, lensmann, lokal banksjef, ordfører og kanskje største jordeier delte makt og myndighet. Altså lenge før bloggere og TV-personligheter var påtenkt.

Selv i et så nobelt selskap var presten ikke noen man køddet med. Lensmannen og futen kunne riktig nok drive deg fra gård og grunn – særlig i selskap med banksjefen. Men presten – han kunne slamre igjen selve perleporten og sende deg hodestups ned i evig fortapelse i selskap med Belsebub selv til evig tid!

Så presten – som satt egenrådig som Vår Herres forpakter av synd og skam og frelse her på jorderik, han var det ingen som ville legge seg ut med. Prestegården var hans borg i en foraktelig og ussel bondebygd, og ingen rekte omkring innenfor skigarden uten skriftlig innkallelse til bot og avlat.

Husk: Tryllekunstnernes magiske påkallelser til overjordiske makter har sin rot i liturgien tilbake til den gang søndagsprekenen i stor grad foregikk på latin, og det er forklaringen på både Simsalabim og Hokus Pokus. Skumle saker!

Søndag formiddag var bygdefolket på marsj mot kirkebakken. En gang i blant måtte de tråkke ned i grøfta for å slippe frem hester og kjerrer som tilhørte overklassen. Det var bare å ta av seg hatten og bukke dypt alvorlig inn i støvføyka. Kom man seg så endelig til kjerka, satt finfolket benket på de få sitteplassene som fantes mens allmuen måtte ta til takke med ståplass og guds ord på norsk og latin. Så bar det hjem igjen til den skarve søndagsmiddag husmannsplassen kunne by på, vassgraut, for eksempel – eller til mer storslagne menyer hos adel og presteskap.

Jeg sjanglet videre gjennom mørke, kalde rom der døden hadde høstet det som var å høste for mange, mange år siden.

Akkurat denne presten ble nok regnet mer som en pest enn en prest. Han styrte bygdas allmue uten nåde og forlatelse og slo ned på enhver form for utukt og vantro. Lite populær fra første dag – og stadig mindre populær som årene gikk.

For eksempel: Alle i bygda visste at prestens store skrekk var å bli levende begravet. Mange led av slike tvangsforestillinger og det kunne til og med leveres kister med «nødalarm» der den skinndøde kunne dra i en snor og få bjellene over gravplassen til å skingre høyt mellom gravsteiner og monumenter. Snorer og bjeller overbeviste ikke vår prest. Han fikk i stedet reist et «mausoleum» rett utenfor inngangsdøren til prestegården. I dette bygget skulle familien plasseres etter de var døde – presten, prestefruen og de to ugifte, kyske døtrene. Når alle var døde, skulle det holdes en felles begravelse oppe på haugen bak prestegården. For det hadde presten bestemt – sikkert i samråd med høyere makter. En slik dødsfrykt er vel nesten urimelig å finne hos en kirkens mann som vel regnet som en selvfølge at perleporten ville stå på vid gap når han en dag måtte finne det for godt å parkere tøflene?

Sånn gikk årene og presten ble både gammel og enda slemmere og han ble giktbrøten og skakk og skeiv og kunne ikke lenger ligge i senga i annen etasje. Han satti senga og hadde en snor å dra i ned til kjøkkenavdelingen, slik at han kunne få suppe eller potte – alt ettersom.

I det omviseren forteller dette, har vi nådd kjøkkenavdelingen, og nesten inne i øret mitt går spøkelsesalarmen av. Omviseren har dratt i en av de mange snorene for å la oss få høre klokkespillet. For min del kunne dette godt ha vært slutten på den guidede tur, for jeg trodde alle kroppsåpninger skulle åpne seg som porten til himmelriket! Med en kraftanstrengelse avverget jeg katastrofen og sjanglet videre gjennom mørke, kalde rom der døden hadde høstet det som var å høste for mange, mange år siden.

Etter omvisningen i prestegården, bar turen over tunet til mausoleet som måtte åpnes med en svær jernnøkkel i en diger, gammel lås med knirk og knak. Bygget var 6-eller 8-kantet med en svær og tung dør samt smale glassvinduer oppe under takmønet. Og rare ting: Når du sto utenfor, var det umulig å skimte hva som var på innsiden. Når du kom inn, sto det uttørkede blomsterkranser, kors og marskalkstaver i militær orden langsetter veggene der du fortsatt kunne se hvor de enkelte kistene hadde ligget og stått i påvente av selskap. Prestens spesialbygde kiste sto der fortsatt: Den var bygget som en sittekiste og hadde glass i kistelokket foran slik at presten kunne se ut. På innsiden av lokket var det et håndtak så han kunne åpne og komme seg ut, og på veggen i kista hang hovednøkkelen til inngangsdøra i prestegården.

Kanskje er dette den natten der manglende tro på liv og død skal etterprøves?

Omviseren kunne fortelle at mange hadde sett presten i svevende flaks på vei fra mausoleet over tunet til prestegården. Og mange kunne fortelle om ganske voldsomme fester i annen etasje – selv om ingen var der.

Den sikreste måten å lokke presten frem på, sa omviseren, var å sette seg på lokket på kista innenfor inngangsdøra, ta nøkkelknippet fra kroken på fra veggen og ringle med det. Da ville presten bli så illsint at han ville komme stavrende ut av mausoleet, mente han. Så sa han farvel og dro hjem til en varm og koselig stue med fyr på peisen.

Klokka var nå blitt ganske langt på kveld og Burny og jeg vaglet oss – med nøkler – på kistelokket i gangen. Gjennom glassvinduene i inngangsdøra hadde vi i månelyset panoramautsikt til prestens siste bosted og Burny sjekket at blitzen var klar til årets coverfoto.

Det var – som tidligere understreket – svinekaldt. Så kaldt at jeg kunne kjenne det langt inn i prostataen. Vi ringlet med nøkler og fomlet med kamera og blits og kulepenn klare til et portrettintervju.

Hva kan man egentlig sitte og tenke på i en iskald gang i svarte mørket på en spøkelsesgård i sene kveldstimer på Toten? Død og elendighet, himmel og helvete, evig liv eller helvetes piner?

Jeg blir sittende og tenke på hva som ville skje dersom vi gjennom glasset i inngangsdøra plutselig skulle se et spøkelse komme svevende. Eller om det skulle komme bråk og spetakkel fra en spøkelsesfest i annen etasje. Jeg har hele mitt liv vært overbevist om at det hverken finnes himmel eller helvete eller evig liv – ateist eller hedning, heter det vel. Og i denne vantroen har jeg hatt det ganske så bra hele livet. Slutt er slutt og døden er det endelige stoppested. Om det nå – i natt – plutselig skulle dukke opp beviser på noe helt annet, da ville jo også hele min begrepsverden og all min tro og vantro plutselig bli snudd på hodet. Og det ville egentlig være mye vanskeligere å forholde seg til, enn ett eller annet flaksende gespenst i likskjorte. Kanskje er dette den natten der manglende tro på liv og død skal etterprøves?

Klokka passerer midnatt og vi er langt inne i spøkelsestimen. Eneste lyd vi kan høre, er at det knaker illevarslende i ørebrusken og i tærne. Det må ha vært 50 kuldegrader – eller mer. Minst! Da er du villig til å se spøkelser både i likhus og i bøtteskap bare for å få beinfly vekk fra hele greia.

Hadde dette skjedd i våre dager, ville vi selvsagt ringt TV Norge og bedt dem sende åndemaner Lilli Bendriss med tromme og fløyte for å få skremt opp den gamle skrukken fra gravhaugen før vi fryser kvekk i hjel, men akk: Åndenes makt var mange år unna på spilleplanen til TV Norge.

Ved tretiden ga vi opp – uten å ha sett en eneste engel eller demon. Vi skranglet oss stive og dypfryste ut i bilen, startet motoren og varmeapparatet og satte kurs mot et hvilket som helst hotellværelse med oppvarming på Gjøvik. Godt trøstet av at den myteomspunne presten nå tydeligvis hadde gått til den evige hvile og i hvert fall ikke lenger var å finne på Toten. Og at jeg gjerne kan fortsette min ateistiske tilværelse…..


_ _ _