SKÅL, KAMERATER

I Nordboland lot man folk fra fyllearresten integreres tilbake i arbeidslivet via samlebåndet til Vinmonopolet. Nå mistenker du meg sikkert for å blande Molboland og Nordboland, men tro meg på mitt ord. Jeg jobbet flere somre som sommervikar på Polet. Med ferske løslatte alkoholikere som arbeidskamerater. Sånt skaper minner for livet.


Det var en gang et land som lå nesten helt oppe på Nordpolen og der alle borgere var veldig opptatt av at alle skulle ha det så bra som bare mulig. De hadde en grunnlov som sa at man ikke skal skade andre, men være greie og snille. Og forøvrig kunne man gjøre akkurat som man ville. Men også i Nordboland var det enkelte av innbyggerne som rett og slett nektet å skjønne hvor bra de hadde det. De både drakk og sloss og ble arrestert av lovens lange arm i henhold til løsgjengerloven. Den ga politiet adgang til å putte folk i fyllearrest dersom de var til fare for seg selv eller omgivelsene – egentlig en god bestemmelse, vil mange mene. At fylliker ble arrestert, hadde jo sosialarbeiderne i kommunene forutsett, og de la derfor til rette for at straks klientellet ble sluppet ut av cellene, da skulle de ha en jobb å gå til. Også prisverdig, men fordi de færreste arbeidsgivere ville ansette slikt klientell, ble det til at Staten selv fant frem arbeidsplasser som egnet seg innenfor det offentlige. I parkvesen, til snømåking eller som brennevinstappere ved det statlige Vinmonopol som holdt til i en diger spritfabrikk på Hasle i Oslo.




Nå mistenker du meg sikkert for å blande Molboland og Nordboland, men tro meg på mitt ord. Jeg jobbet flere somre som sommervikar på Polet. Med ferske løslatte alkoholikere som arbeidskamerater.

I de glade/gale 60-årene, var det sommerjobber å få nesten overalt. Med sykkel fra Sinsen var turen til Hasle kort for en oppløpen tenåring og Polet og Brygga ble regnet som to av de tøffeste arbeidsplassene du kunne få. Ikke stort å lure på.

Det foregikk slik: Du stilte til mønstring, fikk en hvit lagerfrakk med polets snirklete logo og ruslet inn til arbeidslederen. Der fikk du først avtjene en slags plikttjeneste på flaskelageret - en diger hall der tomme brennevinsflasker fra rundt-om-kring kom inn for «klargjøring» for nytt innhold. Den klargjøringen vi gutta gjorde, var å fjerne en liten metallring som satt igjen på flaskehalsen etter at skrukorken var tatt av. Til denne avanserte hi-tech operasjonen fikk vi utdelt et verktøy bestående av en trekantet metall-kile montert på et kort treskaft. Metallpiggen ble plassert mellom flaskehalsen og ringen hvoretter du ga trehåndtaket et raskt rapp på toppen og – voila voila: Ringen løsnet og datt ned på gulvet! Ferdig jobba. Frem med neste flaske fra de millioner av flasker som sto stablet i kasser så langt øye kunne se.

Jeg tror kanskje at det er noe i teorien om at jo mer du har drukket gjennom livet, jo fullere blir du av en dram.

Nå var det slik at ikke alle flasker var helt tomme. På noen var det igjen en skvett i bunnen. Det kunne være white spirit eller parafin, regnvann eller i noen tilfeller en klunk med brennevin. Særlig flasker merket «Kun til utskjenking» kunne inneholde en dråpe eller to med ordentlig brennevin. Våre nyutslupne kollegaer – som sikkert hadde jobbet i flaskemottaket mange ganger før – jaktet bevisst på flasker med «utskjenking» etikett. På en tomflaske samlet de så sammen skvetter fra her og der, og når de syntes de hadde nok til en liten støyt, kastet de et raskt blikk etter oppsynsmennene og kylte «drammen» ned i brødhullet.

Jeg tror kanskje at det er noe i teorien om at jo mer du har drukket gjennom livet, jo fullere blir du av en dram. Eller er det kanskje delinkventens forventninger som gjør at sølevannsblandingen virker som den rene 96% (ta et notat om dette og sett i gang en utredning !). Jeg registrerte at de mer drevne arbeidskameratene luktet raskt på flaskeinnholdet til å begynne med, men sluttet med det etter et par tre «drammer».

Vi ferievikarer regnet dobbeltrenset som bånn i bøtta, hufset oss og nøyde oss med å bekjempe metallringene.

Etter å ha holdt på i flaskelageret et par-tre dager, ble vi sånn etterhvert forfremmet inn i tapperiet. En enda større hall der samlebåndene for ulike brennevinstyper lå på rekke og rad. Et øredøvende bråk fra båndene og klirring fra flaskene og en gang i blant smell og glasskrasj når automater og flasker ikke klarte å koordinere seg. Da kunne det raskt gå en 8-10 flasker eller mer før vi fikk ordnet opp.

I den ene enden av båndet kom rene og pene flasker skranglende for å bli fylt med Polarvodka, Eau de Vie, 60% eller andre edle dråper. Så kom den berømmelige skrukorken på, og så en nitrist etikett (man skulle jo ikke friste til fyll og faenskap med pene etiketter i farger!). På veien mot enden på samlebåndet gikk alle flaskene forbi en årvåken kontrollør som så på hver enkelt flaske mot en lysplate for evt. å oppdage mus, rusk og rask og svineri som måtte ha havnet sammen med spriten. Å sitte på gjennomlysningen var rene drepen. Det var helt umulig å holde seg våken! Man våknet gjerne av flaskebrekk når maskinene fikk for seg å knuse titalls fulle flasker, men sovnet fort igjen mens spriten skvalpet utover betonggulvet og fylte atmosfæren med liflig odør. Ille nok for en som knapt hadde råd til to halve eksport på Renna (lokal ølbule på Sinsen) på lørdagskvelden – men sikkert et helvete for en alkoholiker.

Når flasker krasjet, måtte du ta en rask opptelling av skadeomfanget og skrike gjennom alt spetakkelet: SJU BREKK! Da satte sjefen 7 streker med kritt på en svart tavle. Og verden gikk videre.

Innimellom hadde vi selvsagt røykepauser. De ble avviklet på en diger, hvitfliset do. Damedo hadde vi ikke, for damer jobbet selvsagt ikke i flaskemottaket eller i tapperiet. Doet tilhørte SV og den kommunistiske internasjonalen og korte forelesninger om arbeiderklassens armod ble avholdt hver røykepause av «gutta boys».

Og sånn gikk no dagan, som de sier lenger nord.

Men riktig så kjedelig ble det jo likevel ikke. Sommerens største underholdningsbidrag kom – selvsagt – fra en av Sinsens dynamiske unge menn som nok også på Renna (fortsatt Sinsens viktigste vannhull) hadde vist tilbøyeligheter til overdreven alkoholbruk. En vakker sommerdag i tapperiet forgrep han seg på «brekte» flasker og ingen vet vel riktig hvor mye han fikk i seg før han lå flat på betonggulvet med sprit over og under seg … og i seg. Formannen hadde sett sånt før og konstaterte på stedet «fylleslag» og fikk ringt en sykebil som kom skrensende på to hjul, lempet delinkventen om bord og dro av sted til Legevakta med hylende sirener. En annen av gutta ble med bak i bilen for å holde kontroll på puls og promille. Han kunne berette stor og entusiastisk oppmerksomhet fra Legevaktas ventende pasienter da de rullet inn en fyr i Vinmonopolets lagerfrakk akkompagnert av en ramsterk duft av cognac og dobbeltrenset.

Samtidig med at de raskt slo halsen av flaska, bøyde de i knærne, skvalpet i seg så mye de maktet av innholdet og ropte/rapte: EN BREKK samtidig som de kastet restene av flaska i betonggulvet.

At en del av «fagarbeiderne» langs samlebåndene fikk seg en prøvesmak på varene vi tappet, var fast rutine.

Det hadde seg slik at når du skulle sjekke ut fra jobben om ettermiddagen, da måtte du gjennom en sluse der vaktfolk sto på alerten. Fikk du grønt lys, var det bare å rusle gjennom slusa. Fikk du rødt, var det full visitasjon. Ingen (?) torde å ta med seg en flaske i lomma eller veska. Men ingen ble sjekket innvendig! Derfor – når det nærmet seg arbeidsslutt, da trakk en del av klarene over mot samlebåndet der det ble tappet fiiinere varer av cognac-varianter (skal du først stupdrekke, da kan du i hvert fall velge på øverste hylle hva du skal tømme i deg?). Lang trening hadde gjort disse spesialdrankerne til de reneste ballettdansere: Samtidig med at de raskt slo halsen av flaska, bøyde de i knærne (ute av syne, ute av sinn), skvalpet i seg så mye de maktet av innholdet og ropte/rapte: EN BREKK samtidig som de kastet restene av flaska i betonggulvet. Så gjaldt det bare å spurte til garderoben og fumle seg ut gjennom slusa før promillen rakk å slå deg helt ut.

Resultatet av denne lille ettermiddagsdrinken fant du i en grøft overfor inngangsporten til Hasles Vinmonopol. Der lå fagarbeiderne i sommersol i blomstereng med smil om munnen.


_ _ _