PASIENTEN? Han døde selvsagt ...

Det viktigste er å leve og ha helsa, tenker du kanskje. Dersom du da ikke er en lege ...



Et sykerom på et hvilket som helst sykehus er stort sett dørgende kjedelig med folk som ligger flate i sykesengene og snorker og sover – mer eller mindre drugget. Avbrekkene i en helgrå hverdag kommer i form av frokost, middag og kvelds (som pasientene stort sett henter selv), morgenvisitten der legene er like ivrige på å få sende deg hjem som du selv er på å få slippe ut, pluss medisinering, blodprøver m.m.


Men i dag er en helt ny og spennende dag på Diakonsykehuset!

Langt borte i gangen hører jeg en gubbe som hoier og gaper og kommanderer det som høres ut som et helt kompani av sykehuspersonell og jovisst: Inn gjennom døra til «mitt» sykerom der jeg akkurat i dag er helt alene, der kommer en sykeseng med en gammel kæll eskortert av minst fire pleiere.


"Operasjonen tok ni timer. En suksess fra A til Å. Det ble store artikler i fagtidsskrifter over hele verden!"

Allerede da denne hærskaren var 100 meter unna, hadde jeg funnet ut at den som ligger i den senga, han liker jeg rett og slett ikke.


Sykepleierne forsvinner og der ligger vi hver for oss med en fortrekksgardin mellom oss. Etter tre minutter klarer naboen ikke lenger å holde kjeft. Han drar i fortrekksgardinet slik at han får fokusert på meg og innleder en monolog:


– Hvem er De? Vet De hvem jeg er? Jeg er tidligere professor i indremedisin ved XXXX sykehus og det var jeg som foretok den første vellykkede nyretransplantasjon her i landet! Jeg hadde et team med to assisterende kirurger, to anestesileger, sykepleiere og andre medhjelpere og operasjonen tok ni timer. En suksess fra A til Å. Det ble store artikler i fagtidsskrifter over hele verden.


Så langt har jeg ikke fått sagt et eneste ord. Ikke har jeg noe å tilføye, heller. Men noe synes jeg jo at jeg må si for å signalisere at jeg ennå ikke er helt dement:


– Og pasienten, da. Hvordan gikk det med ham?


– Pasienten? Han døde jo selvsagt etter et par dager. Vi hadde den gang ingen medisiner som kunne hindre at kroppen støtte fra seg fremmedlegemer. Men selve operasjonen – den var en brakende suksess!


_ _ _