NEDE FOR TELLING
BABUBABU! .... De færreste av oss drømmer om å ligge på båre baki en ambulanse og klamre seg til livet. Har man gjort det ofte nok, kommer svartsinnet sigende iblant. Uvegerlig spør man seg selv om det er verdt det. Spesielt dersom helsepersonellet deler synet ditt ...
Scenen er inne i en sykebil i Oslo. Hovedpersonen er meg som igjen er ute på kjøretur med frikort. Fra en operasjon på Ullevål Sykehus til rekonvalesens på Diakonhjemmet.
Hyggelig og flink sykepleierske sammen med meg bak i «lasterommet» – rutinert og effektiv sjåfør bak rattet (NB: du skal ikke ha vært mye syk og på mange kjøreturer med ambulanse før du lærer hvor uhyre proffe, hjelpsomme og hyggelige ambulansepersonalet er. Uten unntak).
Slik også med «min» sykepleier på denne korte turen som går uten lys eller sirener. Veldig hyggelig og veldig flink.
"Du må vel etter hvert bli luta lei av å transportere gamle gubber og kjerringer fra det ene sykehuset til det andre," spør jeg.
Jeg er fortsatt ganske groggy etter operasjon og morfin. Nå ligger jeg her igjen for ørtende gang i løpet av de siste par–tre årene. Og du kan bite deg i nesa på at jeg trenger ambulanse igjen og igjen i tiden som kommer. De siste årene har jeg kjørt sykebil oftere enn drosjebil – på Statens regning!
Den hyggelige sykepleieren ved båren nikker enig. "Ja, jeg har en forlovede som er ambulansesjåfør og vi prater en gang i blant om det, for det er jo egentlig en ganske håpløs bruk av offentlige penger?"
"Ja visst, og det blir bare verre og verre," kan jeg forsikre henne. "Alt skal repareres, alt skal leger og kirurger ordne slik at vi alle kan leve evig. Med full pensjon. Og Staten skal betale, ellers blir helsevesenet hengt ut i alle media!"
"Forloveden min mener at når folk når 70 år, har de fleste ikke mye å gi i arbeidsinnsats og de har liten samfunnsnytte rent generelt. Da burde vi kanskje sette klare grenser for hva de kan kreve av innsats fra det offentlige?" mener ambulansearbeideren som passer på mitt ve og vel.
"Det er jo en klar konsekvens! Og forloveden din er ikke den første som tenker slik. Mange samfunnsledere har tenkt de samme tankene. I Tyskland mente jo Hitler at alle som hadde gjort sin nytte for «das Reich» og ikke lenger kunne bidra med stort, de burde rett og slett likvideres. Sammen med mentalt tilbakestående, håpløse krøplinger, jøder og sigøynere. Det er jo et enkelt samfunnsmessig regnestykke. Hvor gamle er forresten foreldrene dine?"
Spør jeg.
_ _ _