NATT I ROMA (Del 3:3)

NOVELLE

En romantisk middag ender i et mordmysterium.

Flasken var tom. Linda, våt til skinnet, hevet armene og inntok den klassiske posituren til Anita Ekberg fra La Dolce Vita under vannfallet i Fontana di Trevi.

– Bravo! Bravo! De er praktfull! Enda flottere enn Anita. Og i farger!

Italieneren hadde tatt av seg skoene og sokkene og satt med føttene i vannet. Han rakte henne en iskrem.

– Synd at De er gift. Om jeg ikke tar feil, er jeg snart i markedet for den neste Signora Libretto.

– Takk for tilbudet. Men jeg nøyer meg med iskremen! … Planlegger De virkelig å skilles?

– Nei, innrømte han. – Min unge hustru vil nok gjøre sitt beste for å overleve meg. Arven gir større utbytte enn et skilsmisseoppgjør.

Italieneren smakte på sin egen is og rynket nesen. – Kioskvare, dessverre. Jeg har kresen smak!

– Jeg tviler ikke.

Linda så plutselig for seg noe. Noe hun hadde sett, men ikke tenkt over.

– De sendte tilbake vinen! Den første flasken!

– Hva? Å, ja. Champagnen. Ja, visst, det gjorde jeg.

– Hvorfor?

– Tja, la meg tenke … den luktet feil. Ikke bra.

– De drakk den ikke?

– Drakk den? Nei, jeg smakte ikke på den engang.

– Hvorfor ikke?

– ”Hvorfor? Hvorfor ikke?” De er verre er min første kone! Det var ingen grunn for å smake på vinen. Min nese tar ikke feil.

Linda svelget og så på den tomme flasken. Hun følte seg litt susete.

En tanke slo ned i henne som et lyn. Hun lukket øynene og spolte kveldens handlingsforløp bakover som i en film. Hva om vinen i den første flasken luktet feil fordi den var forgiftet? Så vinen ble brakt tilbake igjen til kjøkkenet, hvor den, hvis forgiftet, tok livet av ryddegutten. I så fall var ikke ryddegutten målet. Hvem som helst kunne ha drukket av den. Hadde vinen vært forgiftet allerede da vinkelneren brakte den til bordet? Nei, hun hadde jo sett kelneren bryte folien og hørt det umiskjennelige poppet fra korken. Vinen måtte ha blitt forgiftet etter at den havnet på bordet. Vinkelneren kunne ha sluppet gift i vinen før han forlot bordet. Vanskelig, men ikke umulig for en fingerferdig fyr. Da vinen ble sendt tilbake, var det naturligvis ergerlig for ham, men han kunne alltids gjenta bedriften med flaske nummer to. Linda svelget og så på den tomme flasken. Hun følte seg litt susete, men ellers helt fin. Giften ville ha virket for lenge siden. Både Libretto og hans kone hadde drukket av den, og det var jo over en time siden. Dessuten … hvorfor ville vinkelneren vært så skjødesløs å sette fra seg flasken på kjøkkenet, i stedet for å helle den ut og dermed kvitte seg med beviset? Det stemte dårlig med et omhyggelig planlagt giftmord. Kvitte seg med beviset … Linda så plutselig for seg et glass bli tømt. Men hvor?

Tankerekken hennes ble avbrutt av skrikende bremser og sirener. Plassen foran Fontana di Trevi var plutselig full av politibiler. Martin var førstemann ut. Lengre bak skred Librettos kone langbent ut av en annen patruljebil.

– Linda! Gudskjelov at du er like hel! Men … hvorfor er du våt? Har du badet?!

– Hva gjør politiet her? Litt brydd skjøv hun Martin unna.

– De, æh, vi, fryktet at Signor Libretto hadde noe med giftmordet å gjøre, og da dere begge forsvant … Men nå er alt bra. De har arrestert somalieren.

– Sommelieren, rettet hun, litt åndsfraværende.

– Signora! Etterforskningssjefen hilste henne smilende. – Håper vi ikke skremte Dem. Vi er ikke her for å arrestere noen … Selv om bading i Fontana di Trevi er strengt forbudt, la han til med et kremt.

Linda kikket over skulderen hans og så vinkelneren i baksetet på en politibil. – Et øyeblikk! De må løslate sommelieren.

– Unnskyld? Sa etterforskningssjefen med antydning til kulde i stemmen.

– Han er ikke giftmorderen!

– Linda … Morten kremtet brydd.

– Jeg tror jeg kan bevise det. Vinkelneren satte fra seg flasken og to glass på kjøkkenet. Ryddegutten drakk av vinen, men han var ikke den eneste, var han vel?

Etterforskningssjefen klarte ikke å skjule sin forbløffelse. – De har rett, sa han. En av kelnerne drakk også, men han er frisk. Han drakk antakelig mye mindre.

– Nei, sa Linda. – Han drakk av et annet glass.

Kanskje det hadde noe med vinen å gjøre. Eller fullmånen. Men hun så alt klart. Hun visste hvem morderen var.

Martin og etterforskningssjefen så ut som to spørsmålstegn. Libretto og hans kone trakk nærmere for å få med seg samtalen.

– Giften var i glasset, ikke i flasken. Den var ment for en av gjestene, ikke betjeningen. Og vinen, som vi vet, kom fra Librettos bord.

Signora Libretto hylte og fikte til sin mann så det smalt mens hun snakket som en mitraljøse. Hadde han forgiftet vinen? Mente han å drepe henne? Politimennene stod usikre. Etterforskningssjefen nølte. La politiet hånd på en uskyldig senator Libretto var etterforskningssjefens karriere over. Så mye var sikkert.

– Hva gjør Dem så sikker i din sak, Signora? Spurte etterforskningssjefen vaktsomt og så på Linda. Er De kanskje politi, slik som din mann?

– Nei, nei. Jeg jobber på apotek. Og i dette tilfellet tror jeg det holder. La meg forklare.

Linda hadde en krets av tilhørere nå, men hun følte seg ikke nervøs. Kanskje det hadde noe med vinen å gjøre. Eller fullmånen. Men hun så alt klart. Hun visste hvem morderen var.

– Jeg har tenkt på hva slags gift som kan ha vært brukt. Viagra i store mengder sammen med noe stimulerende er en kjent cocktail som kan ha skjebnesvangre følger. Det er også en blanding som er tilgjengelig for mange.

– Viagra … Libretto gryntet lavt.

– Tar De slike piller? Spurte Linda.

Han trakk unnvikende på skuldrene. – Tja, nå og da. Men meeget forsiktig. Legens ordre. Jeg går på hjertemedisin også.

– Så han hadde tilgang til giften. Hva venter dere på? Arrester ham! Skrek hustruen.

– Ved å myrde sin kone ville Libretto unngått en dyr skilsmisse, nikket Linda. – Men pengemotivet fungerer også for Signora Libretto. Blir hun enke, får hun alt. Dessuten, gift er tradisjonelt kvinnens mordvåpen.

–Jeg mener ikke å fremstille meg selv som hovedmistenkt, sa Libretto. – Men min kone kan ikke ha forgiftet vinen. Hun gikk for å … pudre nesen samtidig med at vinkelneren brakte den første flasken.

– Jeg beklager, men hun hadde både motiv og anledning, SignorLibretto. Hun knuste pillene på forhånd og drysset giften i glasset Deres idet hun forlot bordet. Sommelieren fylte glasset med vin fra den første flasken, men den sendte De jo tilbake til kjøkkenet uten å smake på den. Innen deres kone vendte tilbake til bordet, var en ny champagneflaske og rene glass på plass. Men det visste ikke hun. Hun kom tilbake og dere skålte og drakk begge to. Signora må ha følt seg sikker på at De hadde fått i Dem giften. Men giften var allerede brakt ut til kjøkkenet, hvor en uskyldig ryddegutt drakk fra det skjebnesvangre glasset. Hun drepte feil mann.

Signora Libretto lo skurrende. – En fargerik historie fra en grå mus. Det fins ikke fnugg av bevis.

– Jo, det var Dem, Signora. Det skjønte jeg da jeg plutselig husket den lille scenen De lagde. De kastet vin i ansiktet på Deres mann før De reiste Dem for å gå. Det er jo sånt melodrama man ser på film, bortsett fra en pussig detalj. De brukte ikke Deres eget glass, men lente Dem i stedet over bordet og kylte hans egen vin på ham. Det slo meg etterpå at dette var iskaldt kalkulerende, for å fjerne bevis. De ville forsikre Dem om at den forgiftende vinen ikke ble værende i glasset for kanskje å bli undersøkt senere. Etter at Deres mann tragisk nok var blitt oppbrakt av den lille ekteskapelige krangelen og fått et massivt hjerteanfall ved restaurantbordet.

Linda snudde seg mot etterforskningssjefen: – Bevisene kastet hun antakelig på dametoalettet. Var jeg Dem, ville jeg lett blant avfallet etter en liten konvolutt eller et papirhylster med pulverrester fra de knuste tablettene.

En svært kort politijakt til fots fulgte over brosteinene i den evige stad. Hvor vakker SignoraLibretto enn var, løp hun jommen stygt i stilett. Hun begynte å hyle igjen idet hun ble ledet bort. Senator Libretto tok Lindas hender i sine og kysset henne på hvert kinn, før han fulgte med til politistasjonen for å avgi forklaring. Flere lykkeønskninger fulgte fra politiet før turistparet endelig var alene igjen.

– Dette var moro, avgjorde Linda. – Fra nå av vil jeg engasjere meg mer i arbeidet ditt. Tenk på alt vi kan utrette sammen!

Et forpint uttrykk gled over Martins ansikt. Han så nøyere på det lure smilet hennes. – Hva skal du ha for å … engasjere deg litt mindre?

Smilet hennes ble bredere. – Jeg er glad du spurte. Faktisk har jeg en hel liste over alt jeg har lyst til å oppleve i Roma før søndag.

_ _ _