NATT I ROMA (Del 1:3)

NOVELLE

En romantisk middag ender i et mordmysterium.

Det fins knapt noe mer romantisk enn Roma, den evige stad, en fløyelsmyk og mørk kveld i juni. Når månen henger lav og inviterende som moden frukt og vinden sukker varmt og bevrende gjennom de smale gatene og små, intime torgene.

– Jeg er i et farlig humør i kveld, erklærte hun. – Jeg får lyst til å danse naken i gatene og drikke meg snydens. Kanskje det skyldes månen. Sånn som i Moonstruck. Du vet, den med Cher.

Hennes livsledsager på motsatt side av restaurantbordet følte blikket hennes og la fra seg mobilen. – Hm?

Hun smilte varmt. – Månen, vennen min. Jeg bare påpekte månen i kveld.

– Å, ja. Ja, den var fin, du.

De nippet til vinen. Lokalet var så fullt at veggene bulte, og middagen lot vente på seg. Øynene hans gled mot mobilen igjen.

– Ny sak? spurte hun mest for høflighets skyld.

– Alltid. De greier seg ikke uten meg, sukket han med dårlig skjult tilfredshet.

– Men du har jo fri … ti års bryllupsdag, til og med.

– Jeg vet det, jenta mi. Han klappet hånden hennes. – Men en politietterforsker har ikke noen av-knapp. Man er alltid på jobb.

Hun nikket. Drømmen om en romantisk tur til Roma med Martin hadde null rotfeste i realitetene. Likevel dyttet hun på.

– Det er bare en lang-weekend. Det er vel grenser for hvor mye kriminalitet som kan ramme et lite politidistrikt på fire dager?

– ”Crime never sleeps”.

– Jeg trodde det het ”money never sleeps”?

– Du ser for mange filmer, kjære deg.

Hun hadde et svar på tungen og skylte det ned med litt mer vin mens hun kikket rundt seg. De hadde slått på stortromma i kveld, i anledning bryllupsdagen. Martin hadde måttet låne slips og dressjakke i garderoben før de fikk slippe inn. Hennes egen kjole var fortsatt litt krøllet av koffertoppholdet, men ingen la merke til den slags i det halvmørke lokalet med funklende stearinlys.

Den minimale kjolen hun nesten bar satt hylsterstramt og håret glødet fabelaktig hver gang kvinnen kneiste med nakken.

Hun så en middelaldrende mann med nøyaktig makent slips som Martin og kom til at han nok også hadde lånt det av restauranten. Han var sammen med en gruppe utenlandske forretningsmenn som tydeligvis hadde noe å feire og kelnerne løp i skytteltrafikk med vinflaskene. Men det var også nok av lokal koloritt her. Det smatret i italiensk fra bordene rundt. Et par ble anbrakt ved nabobordet. Han i mørk dress, med rikelige stenk av distingvert grått i håret og en aura av ubesværet autoritet. Hans bedre halvdel var betraktelig yngre. ”Bedre” var forresten en fattig betegnelse. Den minimale kjolen hun nesten bar satt hylsterstramt og håret glødet fabelaktig hver gang kvinnen kneiste med nakken. Og det gjorde hun ofte. Samtaler på italiensk er alltid fysiske, men kvinnen virket avgjort opphisset. Mannen forble kald og rolig som en romersk byste. Bare kjevene strammet seg som om de tygget småstein. Paret ble avbrutt av vinkelneren, sommelieren, som kom sivende med en flaske champagne. Korken poppet diskret før han skjenket for det lille ritualet hvor herren dypper tungen og feller dom. Men gjesten var ikke i humør og sendte kelneren vekk med en håndbevegelse. Plutselig reiste kvinnen seg. Hadde hun tenkt til å gå? Nei, der stoppet hun visst på herrens side av bordet, bøyde seg og luftkysset ham på kinnet før hun duvet mot toalettene bakerst i lokalet. Dusinvis av øyne fulgte henne, inklusive Martins. Da han omsider gjenvant likevekten, møtte han, litt beskjemmet, blikket til sin kone.

– Ja, ha-ha. Det er som jeg sier: En politietterforsker har ingen av-knapp. Det er nærmest en refleks å legge merke til ting. Hjernen registrerer og analyserer uavbrutt, skjønner du. Som et rovdyrs instinkter!

Hun hadde en idé om hvilke dyreinstinkter det dreide seg om, men lot det fare. I stedet hvilte hun øynene på den stilige italienske herren, som hadde kalt vinkelneren tilbake igjen. Han var ikke fornøyd med vinen. Kelneren logret ivrig. Glemt var den bryske avvisningen. Tenk å være gjenstand for slik oppmerksomhet! Tankene dvelte ved alle de liv hun ikke hadde levd.

Et glass gikk i gulvet så det singlet borte hos forretningsmennene. Vinkelneren materialiserte seg på åstedet som en lampeånd og knipset på en ryddegutt, en blek, liten tass med glissen bart. Vinkelneren bjeffet noen ordre og fyren pilte tilbake til kjøkkenet. Svingdøren rakk bare så vidt å falle til ro igjen før ryddegutten var tilbake med kost og feiebrett. Straks etter dukket maten opp. Det gjorde også kvinnen fra nabobordet, men denne gangen hadde Martin bare øyne for spagettien sin. Hun kom i tanker om en scene fra Lady og Landstrykeren og fniste ved tanken på Martin som ømt trillet kjøttboller til henne med nesen. Hjelpes, hun hadde visst drukket mer enn sin halvdel av vinen. Og på nesten tom mage.

Med kniven hevet, sprang han frem for dødsstøtet, bommet himmelvidt på vinkelneren og smalt i veggen så neseblodet skvatt.

– Salute! Paret ved nabobordet skålte, og hun kunne ikke dy seg for å kikke bort på dem igjen. Uforvarende fikk hun blikkontakt med den italienske herren, som smilte vennlig. Hun smilte tilbake. Kvinnen sa noe. Mannen heiste på skuldrene og vendte håndflatene opp. Avvæpnende. Den tilsiktede effekten uteble. I stedet spratt kvinnen ut av stolen sin atter en gang, grep mannens vinglass og slengte innholdet i ansiktet hans. Så satte hun strak kurs mot garderoben med et siste kast med håret.

Martin rettet et spørrende blikk mot Linda. – Hva skjedde?

Hun slapp å svare idet det brøt løs et forferdelig rabalder fra kjøkkenet. Så kom vinkelneren gjennom svingdøren, som en kork skutt ut av en champagneflaske. Hakk i hæl fulgte den spinkle ryddegutten med en filetkniv i hånden. Blod flommet fra nesen hans, nedover den hvite jakken og dryppet på gulvet. Borte var det unnselig museaktige. Brølende som en såret okse ravet ryddegutten ut blant hvite duker og forskremte gjester. Han virret med hodet og kikket nedover den blodige skjorten. Det gikk et nytt gisp gjennom rommet. Mannen hadde enten en ereksjon av vulkanske dimensjoner eller så hadde han gjemt en replika av det skjeve tårnet i Pisa i buksene sine. Det underlige var at han selv virket like overrasket over saken som alle andre. Han fikk øye på vinkelneren og tok opp jakten på kollegaen igjen. ”Mord! Mord!” ropte han på italiensk. Med kniven hevet, sprang han frem for dødsstøtet, bommet himmelvidt på vinkelneren og smalt i veggen så neseblodet skvatt. Han datt i full lengde. Bena hans ristet litt. Så lå han stille. En kelner snek seg frem og følte etter en puls. Så reiste han seg brått og korset seg.

Flere av gjestene hadde reist seg og gjorde mine til å gå. Hovmesteren tok kontroll.

– Bli sittende! Behold roen!

Det italienske rasedyret fra nabobordet hadde ikke rukket å få utlevert kåpen sin. Nå ble hun høflig men raskt geleidet tilbake inn i lokalet. Ordene ”polizia” og ”ambulanza” ble nevnt flere ganger og garderobedamen kastet seg på telefonen. Martin spratt opp med vibrerende værhår. Lovmannens instinkter lot seg ikke fornekte.

– I am police, forkynte han høyt. – Ikke rør noe!

_ _ _

(Fortsettes med Del 2)