EN BÅT MED BANANER
Dagsarbeid på storbyhavna Filipstad.
Det er sist i 50-åra og bananer og appelsiner er fortsatt eksklusive sydfrukter. Marlon Brando herjer på kinolerretene med «Storbyhavnen» og vintermoten på Sinsen er tykke skinnstøvler og skinnjakke med masse glidelåser og pelsfor.
Med (nesten) ny 125 cc motorsykkel på utgiftssiden er ekstrajobber av alle slag høyt verdsatt – høyere enn lekselesing. Det innebærer at kveldene stort sett går med til jobb som sjokoladegutt på Eldorado kino (proletarkinoen med byens tøffeste spillelister!) mens dagtid er sterkt preget av skulk og alle slags rare (og helst litt tøffe) ekstrajobber rundt omkring i byen.
(For de sjokolade-historisk interesserte: En sjokoladegutt jobbet med å selge Freia sjokolade utenfor og inne i kinosalen. Sjokoladegutten var kledt omtrent som en utstillingsapekatt med lilla uniform med gullstriper og en kvikk liten kalott på hodet. På magen hadde sjokoladegutten et gult metallbrett som inneholdt alt fra Melkesjokolade og Firkløver til Kvikk Lunsj og vekslepenger. Jobben var ekstremt grei: Du skrek «Freia Sjokolade», sendte sjokoladen innover benkerekka og fikk som oftest penger i retur før vekslepengene gikk samme vei).
Tørrfisk var noe av det jævligste du kunne losse: stiv og hard med skarpe kanter som rev opp skinnjakka på ermene før du fikk buksert fiskeflakene opp i nettet og heist inn på brygga.
De tøffeste av alle ekstrajobber fant du grytidlig om morgenen på «Stuakontoret» (tvers over plassen foran Engebret Cafe’). Der er hovedsalen rigget med et stort podium på kortveggen – sitteplassene er lange benker omtrent som på bygdekino. I dette nå så fornemme lokalet hyrer stualedelsen dagsarbeidere for lasting og lossing langs byen mange brygger. Du melder deg på, setter deg på benken…og får sjelden jobb. Her går det etter ansiennitet og trynefaktor og Stua skal være ganske desperate før de hyrer på en snørrgutt som meg.
- Nummer 12-13 og 24 til MS Sjøbris, kauker sjefen på podiet, og i dag er det jaggu MEG og et par til!
Sjøbris høres ikke veldig eksotisk ut – høres mest ut som en pram som går langsetter kysten med – riktig! – tørrfisk! Tørrfisk var noe av det jævligste du kunne losse: stiv og hard med skarpe kanter som rev opp skinnjakka på ermene før du fikk buksert fiskeflakene opp i nettet og heist inn på brygga.
De virkelig gjeve jobbene fikk du selvsagt om bord på skuter som hadde krysset Atlanteren og kom med sprit og røyk og godteri fra Uncle Sam! Dette var kremjobbene og de gikk bare til de eksklusive faste dagsarbeiderne…kanskje med provisjonssystem til stua. Hva vet vel jeg? Jeg opplevde aldri å få jobb på en amerikabåt.
- Men nå er det snart jul og da er det jobber på Filipstad ! mente en av gutta.
Filipstad var ikke akkurat der amerkalinerne la til, men hver jul kom skutene akkurat dit med bananer til det norske folk etter mange år med germansk sulteforing. Bamas hadde sitt bananmottak der med polstrede jernbanevogner og eget bananmodneri klart når skutene klappet til kai.
Å lempe bananer var ikke noe Stuakontoret engasjerte seg i. Det var Bamas egen greie, tror jeg, med egne regler. Du måtte være tidlig ute på morrakvisten og ha dugelig med ullundertøy (type Kronemakko) i tillegg til hansker, tykke støvler og skinnjakke. Bananbrygga er kald i desember!
Vi andre som ikke var fylliker, fikk jobben med å lempe bananklaser for alvor inn i jernbanevognene.
Opplegget var enkelt og greit: De største og sterkeste gutta fikk jobb om bord i båten der de lempet bananklaser på et slags samlebånd som gikk over skutesida og ned på brygga. Om bord fikk du stua-tariff og tjente bra. Nede på brygga sto polstrede jernbanevogner i lang rekke med dørene åpne og samlebånd langsetter. Når skuta nærmet seg kaia, krøp det all slags fylliker og uteliggere frem fra de polstrede vognene – de hadde overnattet og de fikk prioritert jobb med å sitte på vognkanten og lempe inn noen bananer en gang i blant. Pokker heller – det var jo snart jul! Vi andre som ikke var fylliker, fikk jobben med å lempe bananklaser for alvor inn i jernbanevognene. Eller kanskje fikk du jobb inne i bananmodneriet!? Det lå rett ved skutesiden og inn dit lempet vi bananklaser som skulle hurtigmodnes for å bli sendt ut til fruktbutikkene i Oslo.
Inne i skuta og i modneriet florerte mytene. Gutta som jobbet der påsto at bananklasene inneholdt både digre edderkopper og grønne slanger (bananslanger) som alle var uhyre giftige/dødelige. Mytene sa at i det kjølige lasterommet om bord lå disse skapningene i døs, men straks de kom inn i det varme modneriet, kom de til liv og gikk løs på alt som luktet kristenmanns blod.
Jeg ble aldri angrepet av hverken slanger eller edderkopper i modneriet, men rett nok: På plankeveggene i modneriet hang det fastspikret noen lange, tynne rekler av noen ormer med grønnskjær: Bananslanger! Legenden lever videre….
Å losse en bananbåt tok det meste av dagen. Våre muntre venner som hadde overnattet i bananvognene, sto sjelden hele distansen. De var i ganske dårlig fysisk form og hadde sterke behov for noe annet enn morgentrim. Dette visste selvsagt gutta på Bama. Derfor hadde de innført noe jeg aldri ellers har hørt om i næringslivet: Lunsj-lønning! Det innebar enkelt og greit at vi alle fikk utbetalt et «forskudd på lønn» til lunsjpausen. Poenget var da at våre tørsteste kollegaer skulle stikke bortom nærmeste dagligvarebutikk og kjøpe seg mat til lunsj. Men for de tørste gikk pengene til en annen type utsalg og de dukket aldri opp igjen etter lunsjpausen. Uten at det hadde noen betydning for lossegjengens produktivitet.
Vi som trengte poenger til totaktsbensin til skrævarokken (jernhesten) jobbet til skuta var tom. Det kunne dra godt ut på ettermiddagen, men lønne kom til gjengjeld i cash i en gulgrå pose og vi var ganske høye på pæra når vi kløv om bord på Sinsentrikken for å ta en øl på Renna før dagen var slutt.
Men bananene, da? Åssen var det med dem?
Bananer var – som konstatert innledningsvis – eksotiske luksusvarer. Men de greiene vi fikk over rekka på bananbåten, var lite luksuriøse: De var små og grønne og beske. Selvsagt smakte vi på dem…og spyttet ut. Selvsagt tok vi med oss hjem og liten klase og hengte på badet for modning. Uten smakbart resultat. Så noen «benefits» i form av naturalia fikk vi ikke.
_ _ _