Kræsj! Boom! Bang!

Eller snarere: Kræsjbombanghyuuuuul og et tordendrønn når Starfighteren legger inn etterbrenneren og drar rett til himmels som en rakett.

Tilbake på gressvollen sitter vi repetisjonssoldatene – fortsatt med en røyk mellom fingrene og kaffekruset mellom vårblomster. Stridsdommerne iler til og kaster brede markeringsbånd over oss, firlingen og to L60 luftvernkanoner og ammunisjonskassene. Stridsdommerne erklærer oss alle døde og ute av krigsspillet. Vi kanonmannskapene er glade for at det gikk såpass fort – vi rakk ikke en gang å gjøre i underbuksene av type «vinter, under, lang» som de militære kaller dem.

Starfighter F-104G. Foto: Vintageaviationecho.com/Sindre Nedrevåg

Vi fikk jo de første mistankene til luftforsvaret allerede på rekruttskolen på Tromøya da vi fikk utlevert stridsutstyret og oppdaget at skytevåpenet var av type Nazi-Mauser dekorert med både hakekors og ørner. Dette var i 1961 og verdenskrigen var avblåst for over 15 år siden. Hjelmene våre var amerikansk overskuddsmateriale fra Koreakrigen, likeledes lastebilene og jeepene med kulehull i karosseriene og dårlig overmalte stjerner her og der.

I 1961 måtte alle norske gutter avtjene førstegangstjeneste som i luftforsvaret var på hele 18 måneder, og du slapp ikke ut tidligere selv om du viste god oppførsel – tvert om, da risikerte du å bli innrullert som grenader eller til og med offiser!

Fordi dette var i kongeriket Norges første år på vei mot oljerikdom og med USA og NATO som våre våpenbrødre, regnet vi med at bruktmarkedets våpenarsenal var et forbigående fenomen og at alt skulle bli mye bedre bare vi kom oss ut på faste forlegninger og til stridsenheter der alt var på topp.

I 1961 måtte alle norske gutter avtjene førstegangstjeneste som i luftforsvaret var på hele 18 måneder, og du slapp ikke ut tidligere selv om du viste god oppførsel – tvert om, da risikerte du å bli innrullert som grenader eller til og med offiser! Jentene slapp helt unna, men ville sikkert blitt lotter eller sykepleiere om russerne hadde kommet!

Rekruttskolen på Tromøya konsentrerte seg om at vi alle skulle lære å marsjere i takt og helst også gå tremila med Mauser og ryggsekk slik at vi fikk et merke å ha på jakkelomma. Og så skjøt vi på blink med Mauser, lærte oss å knytte marsjstøvlene selv og å levere skittentøy til vask en gang i uka og en rekke andre ferdigheter som er praktiske å ha med seg i krigens nådeløse virkelighet.

Videreutdannelsen ble mye av det samme, men den skjedde heldigvis om sommeren i militærleiren på Stavern.

Teltturer med håret fastfrosset i teltduken, fyringsvakt og potetskrelling, våpenpuss og støvlepuss, kanonøvelser og død mann i boks til middag.

Da vi kom til Stavern skjøt vi med luftvernskanoner. Skyteøvelsene skjedde (for de lokalinteresserte) på Rakkebåene. Vi hadde to typer kanoner: En L60, manuell modell som ble siktet inn av to mann som satt på hver sin side av kanonløpet og sveivet på små ratt. En mann sveivet løpet fra høyre til venstre – eller omvendt. Den andre sveivet løpet opp og ned. Tredjemann trampet på en diger pedal og da gikk skuddet av. Noen slaver løp frem og tilbake med tomme hylser og ladede skudd.

Alle forstår at det å sikte inn en L60 var en krevende jobb: Opp og ned og høyre og venstre. Og så måtte man legge inn «forsprang» i siktet fordi flyene som skulle skytes ned, ikke sto stille, men beveget seg. Så traff vi da heller ikke veldig ofte…om i det hele tatt.

Vår andre modell het L70 og var egentlig bare en gammel L60, men den hadde siktehjelp av en radar – uten at vi kunne registrere at den traff oftere av den grunn.


Firlingen het det den het fordi man hadde koplet sammen fire gamle Browning mitraljøser og plassert skytteren midt i mellom dem i en «brønn». Når alle fire mitraljøser (godt utprøvd i flere verdenskriger) dundret i vei på en gang, ble det veldig mye bråk, men svært få nedskutte fly til tross for at fienden (Fi som de het på militært) var ènmotors propellfly som slepte en slags «pølse» etter seg – alt godt innenfor norske fartsgrenser for motorvei.

- Jeg vil gjøre oppmerksom på at jeg drar pølsa etter meg – jeg skyver den ikke foran meg, kom det lakonisk fra målflyet til stridsledelsen på bakken.

Det var der vi lå/satt den solfylte vårdagen da vi uten varsel ble angrepet av en Starfighter som på brøkdeler av sekunder satte oss alle ut av spill og sendte oss direkte til harpegjengen.

Stor var gleden da man kom ut på fast forlegning – for mitt vedkommende på et av landets NIKE-batterier. 4 slike batterier lå rundt Oslo og skulle ha som oppgave å skyte opp raketter mot angripende fly. NIKE var den gang romfartsteknologi for oss luftvernsartillerister, men som våpenhistorikerne sikkert kan fortelle, ble dette systemet etter bare noen år «utfaset» og sendt på skraphaugen uten noen gang å ha skutt mot en «Fi».

Luftvernsystemet NIKE var den gang romfartsteknologi for oss luftvernsartillerister. Foto: Forsvaret.no

Da jeg ble utkalt til repetisjonsøvelse, var det nettopp det jeg hadde kunne fryktet: En repetisjon av rekruttskolen på Tromøya.

Vår jobb skulle være å beskytte Rygge flyplass mot angrep fra Fi. Vi hadde rigget oss koselig til på et jorde med et par skyggefulle trær med vår gamle venn L60 og firlinger. Det var der vi lå/satt den solfylte vårdagen da vi uten varsel ble angrepet av en Starfighter som på brøkdeler av sekunder satte oss alle ut av spill og sendte oss direkte til harpegjengen.

Om kvelden inne i leiren, kom piloten av «vår» Starfighter for å foredra for oss hvordan et moderne jagerfly angriper en flyplass med bomber, raketter og maskinkanoner. Starfighteren var i flere år Norges og det meste av NATOs kampfly nummer èn. Uhyre raskt (selv etter dagens standard) og heftig bevæpnet. State of the art, heter det vel nå.

Han kunne like gjerne holdt foredraget for Napoleons veterangardister:

- Når vi nærmer oss målet i hastighet rett under lydens, ligger vi rett over tretoppene. Vi vet på sekundet hvor vi er og hvor langt vi har igjen til målet. Når vi så vet at målet bare er noen sekunder unna, drar vi rett til værs samtidig som vi legger flyet på ryggen for å få bedre oversikt over målet. Så går vi ned igjen i stup – og det var da jeg passerte kanonstillingene deres – og rett mot mine mål på Rygge. Når bomber og raketter er sendt av gårde og eventuelle skurer fra maskinkanonene er avfyrt, går jeg rett til værs igjen med etterbrennerne på. Jobben er gjort og det gjenstår bare å returnere så raskt som mulig.

- Hva med oss på kanonstillingene? Hva beskjøt du oss med? Spør ivrige menig Olsen.

- Dere brukte jeg ikke ammunisjon på. Dere var helt uinteressante og satt ikke en gang på kanonene. Dere ville overlevd alle mann.

Etterkrigsforsvar i Norge. Foto: Forsvaret.no

18 måneder plikttjeneste. Skarpskytter-øvelser med Nazi-Mauser og Suomi maskinpistol fra Vinterkrigen. Kanon-øvelser på Rakke og utmarsj i vinterkulda på Tromøya. Teltturer med håret fast-frosset i teltduken, fyringsvakt og potet-skrelling, våpenpuss og støvlepuss, kanonøvelser og død mann i boks til middag. Totalt bortkastet for fedrelandet – og like bortkastet for de tusenvis som avtjente mange måneders militærtjeneste med stadig dårligere motivasjon.

Hvem bør skamme seg mest? Politikerne eller militærmakten? Og du får gjerne tro at det er mye bedre i dag …


– – –