JA, VI RØMTE DETTE LANDET (Del 2:2)

Traktorjakt på Tingvoll.


Jeg har både familie og slekt fra Nordmøre og har vært på Tingvoll utallige ganger uten å bry meg stort om bygdehistorie til jeg ved en tilfeldighet besøkte bygdemuseet. Det ligger vakkert oppe i lia over selve bygda og ser vel egentlig ut som alle andre bygdemuseer med styggamle tømmer- og plankehus og uthus. Med gammel og rusten landbruksredskap plassert under skakke låvebruer og inne i fjøs og staller og låver. Selv på langt hold skriker tunet imot deg om fattigdom og nød, sult og armod gjennom generasjoner.

Traktoren var en av de aller første på Vestlandet - stor som et lokomotiv, tung som et helt jernbanetog og treg å styre som en atlanterhavsdamper.

Vi er kommet for å se etter traktoren som svigerfar i sin tid kjørte fra fergeleiet til bondegården Storset. Svigerfar jobbet på Storset i mange år og husker hver eneste meter av kjøreturen fra fergeleiet – dels bak ratt og spaker på det dampdrevne utysket – dels løpende ved siden av på grusveiene for å rydde unna stokk og stein. Traktoren var en av de aller første på Vestlandet - stor som et lokomotiv, tung som et helt jernbanetog og treg å styre som en atlanterhavsdamper. Kjøreturen til Storset burde vært beskrevet i Norgeshistorien under avsnittet om mekaniseringen av jordbruket i Norge? Vi visste at traktoren hadde havnet på bygdetunet, og svigerfar ville gjerne se den igjen og gni den litt på styrestagene.

Det dampdrevne utysket på Tingvoll var en av de aller første traktorene på Vestlandet.

Vi rusler omkring på tunet helt alene da bestyrerinnen for museet dukker opp bak et hushjørne og kan fortelle at traktoren til svigerfar er inne til «service» hos en eller annen bygdesmed som skal sette den i kjørbar stand. Samtidig inviterer hun på en rundtur i museet som hun med rette er stolt av.

Høydepunktet for oss gjester er nok et ørlite to etasjers våningshus fra midten av 1800. Innvendig er huset er raskt beskrevet: Inngang med en slags entrè som rommet alt fra utslitte støvler til opptenningsved. Dør rett inn i kjøkkenet som er dominert av et ildsted der man kunne gjøre alt fra å koke kaffe og steke brød til å tørke våte sokker og varme opp stua. Stua, samme rom som kjøkkenet, fungerte både som dagligstue og soverom for odelssønnen og kona pluss et røys med unger.

- Dette er et typisk våningshus fra begynnelsen av 1800, forteller bestyrerinnen.

Odelsgutten arvet selvsagt småbruket og måtte forsøke å livberge seg med det. De andre guttebarna måtte skaffe seg levebrød på andre måter. Få seg jobb i skogbruk eller fiske eller på en større gård. Jentebarn hadde enda mer begrenset mulighet. De hadde ikke odelsrett og deres skjebne var å finne seg en ektemann som kunne gi dem giftering og kost og losji i bytte mot slit og arbeid og med en ungeflokk ingen kunne holde styr på. Når det så ikke var hverken jobber eller fremtid å finne, forstår man jo at det i 1800 ble en voldsom utvandring ikke bare fra Norge, men fra alle nordiske land. Og for all del: Fra Italia, Irland og en mengde andre land i Øst- og Vest-Europa. Norge var faktisk verst: Ingen andre land opplevde at en så stor del av befolkningen utvandret til Amerika. Tallene varierer for de ulike delene av Norge og aller verst var det på Vestlandet der bortimot halvparten av befolkningen utvandret. De aller fleste utvandrerne var menn i sin beste alder. Noen reiste fra både kone og barn med løfter om å sende penger slik at de kunne komme etter. Men de fleste ble bare borte og sendte knapt nok et julekort. Det er i dag neppe en eneste familie på Vestlandet som ikke har familiemedlemmer som utvandret – og etterlot «fedrelandet» til de som ble tilbake.

Selv på langt hold skriker tunet imot deg om fattigdom og nød, sult og armod gjennom generasjoner.

Fra stua går en trang og bratt trapp opp i neste etasje der du kommer rett inn i en sovealkove der far sjøl hadde en kort og smal seng. Ble du gammel på et småbruk, var du også gjerne så fysisk redusert etter umenneskelig slit at du knapt kunne stavre deg frem på egne ben. Derfor ble senga for de fleste siste holdeplass.

Innenfor "sovekottet" fører en dør inn til et om mulig enda trangere kott med ei seng og et lite bord. Der hadde yngste datter av odelsguttens nåde fått sitt rom. Der sov hun og der levde hun for å ta seg av gubben sjøl og å hjelpe til med husarbeidet – selvsagt uten noen lønn.

- Men hun hadde fått en «pensjon» forklarer museumsbestyrerinnen. Og peker på en mekanisk strikkemaskin som opptar det meste av bordplaten. På denne kunne yngstejenta strikke både sokker og strømper og mere til og den kunne hun ta med seg den dagen «gubben» skulle dø, eller plassbehovet for "sjølfolket" ble så stort at hun måtte kastes ut.

Slik var livet i Europas fattigste land for folk flest i bygdeland. Og for at du ikke skulle glemme realitetene, hadde noen hengt et nydelig lite broderi på veggen i pikeværelset:

Ditt hjem

er din verden


_ _ _