JA, VI RØMTE DETTE LANDET (Del 1:2)

Ved forrige århundreskifte var Norge i særklasse Vest-Europas fattigste land.


Ingen andre land opplevde at en så stor del av befolkningen utvandret til Amerika.

Norge er verdens rikeste land! Det vet vi jo alle, og media minner oss om det til stadighet. Vi velter oss i rikdom med eksotiske utenlandsreiser, uforskammet dyre (elektriske) biler, boliger vi egentlig ikke har råd til og et uteliv på by’n som har gitt f.eks. Oslo flere restauranter og serveringssteder enn hva Stockholm og København (hver med dobbelt så mange innbyggere) kan by på til sammen. (NB: Statistikerne fastslår at vi er rikest i verden, men vi er lagt fra lykkeligst).

Men ved forrige århundreskifte var Norge i særklasse Vest-Europas fattigste land. Med en lutfattig befolkning i et grisgrendt land som knapt hadde kommet på fote etter Svartedauen og ikke egnet seg til annet enn fiske og litt skogbruk, hadde nordmenn mer enn nok med å brødfø seg selv. De var knapt nok interessert i hvem det nå var som styrte og stelte i landet og aksepterte uten videre at vi uttrykte oss på dansk og fransk i embetsverket. Å styre og utpine fattige Norge økonomisk var en jobb som dansker og svensker delte seg imellom alt etter krigslykke og kongelige ekteskap. Norge var i beste fall en kasteball mellom stormakter og uten interesse for noen hverken kulturelt eller økonomisk.

Dette er ikke veldig lenge siden. Min bestefar red grensevakt i kavaleriets tjeneste på Fredriksten Festning i Halden i 1905 da vi ville frigjøre oss fra svensk styre – far jobbet tvangsarbeid for tyskerne på samme festning i 1940.

De to verdenskrigene gjorde ikke stor forskjell for nordmenn flest (bortsett fra at nazistene hadde svidd av hele Nord-Norge) og da frigjøringen kom i 1945, var Norge fortsatt Vest-Europas fattigste land. Vi karret oss på bena ved hjelp av Marshall-hjelp og støtte fra broderfolket i øst som sendte oss suppe og varme tanker (da det gikk opp for dem at Tyskland faktisk var i ferd med å tape krigen!).

Når vi jubler over oss selv og oljefunnene i Nordsjøen som helt uventet sendte oss opp i Europas økonomiske førstedivisjon, kan det være greit å stikke fingeren i den skrinne jorda.

Når vi jubler over oss selv og oljefunnene i Nordsjøen som helt uventet sendte oss opp i Europas økonomiske førstedivisjon, kan det være greit å stikke fingeren i jorda for å få en form for bakkekontakt og for å minne oss selv om at vi i de fleste henseender fortsatt er oppkomlinger uten noen tradisjon for et realistisk forhold til vår egen økonomi. Vi oppfører oss mest som litteraturens Bør Børsson eller en elefant i glassmagasinet.

Men nærkontakt med oss selv kan vi enkelt etablere om vi våger oss nord for Sinsenkrysset. Jeg vil anbefale et besøk til bygda Tingvoll på Nord-Møre.

Et sted mellom Sunndalsøra og Kristiansund finner du punktet på kartet merket Tingvoll. Det er ei ørlita bygd – kraftig preget av asylmottak, gamlehjem og billige boliger i flott natur – og når den nye veien til Kristiansund blir ferdig en gang, kan du feie forbi Tingvoll uten en gang å merke at du har vært der.

Det er synd, for rent kulturhistorisk er Tingvoll en enestående plass på Nordmøre. Nede ved sjøen vil du se helleristninger, trolig fra førhistorisk tid, og i området rundt Tingvoll kan du finne bosetninger fra steinalderen og langt opp i vikingtiden.

Og midt i bygda ligger selve edelstenen: En steinkirke som er drøyt 1000 år gammel og som delvis må ha fungert som en bygdeborg med doble vegger og skyteskår. Under en oppussing for noen år siden, ramlet dårlig hvit maling av de indre veggene og avdekket veggmalerier av riddere til hest og rekker med runetegn.

Bygdas navn gjør det klart hvordan Tingvoll fungerte som samlingsplass og «rettssal» for regionen langt opp i vikingtiden, og graver du under kirken, kan det vel hende at du finner rester av blot og ofring til både Odin og Tor: De kristne kirkene ble ofte bygget på restene etter raserte avguds hov.

I kirkegården finner du håndgripelig slektshistorie: Familiene ligger gjerne samlet slik de trolig har gjort i hundrevis av år.

Men vil du oppleve norsk historie i Tingvoll, må du raska på, for om 10-20 år er siste rest av norske røtter revet bort.


_ _ _


(forts. Del 2)