GJØKEN. En korthistorie

Om du hører gjøken, skal du finne treet hvor den sitter og ønske deg tre ting. Men ikke fall i søvn ...




Hun kikket ned. Magen hindret utsynet til de hovne føttene hennes, men hun følte dem desto mer. Føttene brant, varme og oppsvulmete i de tynne tøyskoene. Hun hadde ikke planlagt å streife så langt. Hun skulle bare gå av seg det verste sinnet etter bruddet med Svein. Så hadde hun hørt gjøken.


”Ko-Ko! Ko-ko!”


Lyden kom etsteds fra venstre og hun justerte kursen nok en gang.

Sveins kunstverk var av typen som blir til ved å dekke et to ganger to meter stort lerret med fruktpastiller i alle farger og døpe makkverket ”Do You”. Vel, nå kunne Svein ”gjøre seg” til han fikk langt grått skjegg. Hun selv hadde ”gjort ham” minst én gang for mye.

I disse traktene kunne man høre gjøken fra begynnelsen av mai og frem til Sankthans. Men det hadde vært lenge siden hun hadde gått slik i skogen om våren og lyttet etter gjøken. Lyden hadde vekket en lengsel i henne, etter enklere og mer uskyldige tider. Før magen.


Svein hadde ikke tatt nyheten særlig godt da hun fortalte at hun ventet deres kjærlighetsbarn. I stedet hadde han dratt til New York og skaffet seg en rik elskerinne som finansierte den såkalte kunsten hans. Nå beskyldte han henne for å ødelegge hans muligheter som kunstner.

Kunstner, du liksom! Hun fnøs forarget. Sveins kunstverk var av typen som blir til ved å dekke et to ganger to meter stort lerret med fruktpastiller i alle farger og døpe makkverket ”Do You”. Vel, nå kunne Svein ”gjøre seg” til han fikk langt grått skjegg. Hun selv hadde ”gjort ham” minst én gang for mye.


”Ko-ko!”


Der! Gjøken gol like ved. I samme øyeblikk startet lyden av en motorsag, og noen øyeblikk senere hørtes høy knaking og et dunk idet et tre falt. En skikkelse i oransje vernebukser skrittet frem i lysningen med en motorsag putrende på tomgang i hånden. Da han oppdaget henne, slo han av sagen og løftet visiret.


”Hei der,” sa han og labbet mot henne med digre skritt, nesten som en elg i myra.


Han var enda høyere på nær hold, og øynene virket sjokkerende blå i det mørkskjeggete ansiktet.


”Så du ikke båndene? Vi driver tynning i dette feltet, så du bør nok legge turen litt lenger unna.”


Hun kjente at hun ble ergerlig. ”Greit. Nå har du vel skremt bort gjøken uansett, så…”


”Gjøken?” Skogsarbeideren stusset.


”Gjøken, ja. Den du vet, som sier ko-ko, ko-ko!”


Humor danset i øynene hans. ”Jeg har hørt om sånne. Møtt noen av dem, også.”


Hun fikk en følelse av at fyren moret seg på hennes bekostning og snudde seg for å gå.


”Du vet vel hva man sier om gjøken?” spurte han.


Hun snudde seg tilbake mot ham: ”At hvis du setter deg under treet hvor den holder til, kan du ønske deg tre ting!”


”Aha. En kvinne med en plan. Hva har du tenkt til å ønske deg?”


”Først og fremst ønsker jeg enkelte ting ugjort.”


Blikket hans flyttet seg kjapt ned til den bulende magen hennes. ”Enkelte ting er vel nokså irreversible. Nesten som å få tannkrem tilbake i tuben … eller, vent, det var visst et dårlig eksempel …"


Hun sendte ham et smalt blikk og begynte å gå tilbake samme vei som hun kom.

Skogarbeideren forsvant inn blant trærne og startet sagen igjen. Iblant stanset motorlyden og da hørte hun gjøken på ny, fra samme hold som sist. Hun dreide tilbake og styrte skrittene etter lyden. Skogsarbeideren hadde rett, hun var en kvinne med en plan. Idet livet hennes spant ut av kontroll, ble det å finne den hersens gjøken nærmest en besettelse.

Han klemte hånden hennes fast mot skogbunnen med et kne og flyttet kniven etter. Hun forsøkte å skrike da hun kjente varmt blod renne fra håndleddet.

Plutselig var treet der. Hun kunne se den grå fuglen på størrelse med en ringdue, på en grein nær tretoppen. Gjøken foretrakk en blanding av skog og åpent lende og trivdes åpenbart med all skogtynningen i området. Hun listet seg nærmere og lyttet intenst. Jo, gjøken satt der oppe et sted og vrælte ut sitt våryre ko-ko. Stille som en indianer smøg hun seg bort til foten av treet og satte seg ned. Så kippet hun av seg skoene og luftet de stakkars føttene sine. Hun sukket velbehagelig og akte seg bedre til rette så magen fikk strekke seg. Brått ønsket hun seg at svangerskapet var over, slik at hun kunne sove godt igjen uten den digre magen. Og hun ønsket Svein ut av livet sitt, en gang for alle. I stedet håpet hun å møte en mann som tok ansvar og stilte opp for henne når hun trengte det.

En tretopp svaiet inniblant de andre tretoppene, og plutselig kom alt farende mot dem som et øredøvende godstog av grener, barnåler og fliser. Svein reiste seg og tok et par skritt, men det var for sent.

Hun må ha sovnet, for da hun våknet, sto Svein foran henne og skygget for solen. Hun hørte ikke gjøken lenger, bare den fjerne duren fra motorsagen til tømmerhoggeren.


”Svein?” sa hun forfjamset og satte seg opp, halvt overbevist om at hun drømte.


”Du kan ikke bare dukke opp med en unge på vei og rasere livet mitt,” sa han.


Han kikket rundt seg før han knelte ned. Hun kjente kaldt stål mot halsen.

”Du gjorde det lett for meg da du strente innover i skogen her på egen hånd. Tømmerhoggerne vil finne ei gravid jente som skar over håndleddene sine i fortvilelse.”


”Du kan ikke drepe meg! Da dreper du ditt eget barn samtidig.”


”Du hører ikke etter. Det er DU som gjør ende på ting. Jeg ante hverken at du bar på et barn eller slike mørke tanker.”


Svein klemte hånden hennes fast mot skogbunnen med et kne og flyttet kniven etter. Hun forsøkte å skrike da hun kjente varmt blod renne fra håndleddet, men Svein grep rundt halsen hennes med den ledige hånden. Magen hennes knyttet og strammet seg som i krampe, som om barnet også merket trusselen.


Plutselig lød et høyt ”varsko her”, og det knaket rett i nærheten. En tretopp svaiet inniblant de andre tretoppene, og plutselig kom alt farende mot dem som et øredøvende godstog av grener, barnåler og fliser. Svein reiste seg og tok et par skritt, men det var for sent. Det digre treet deiset ned rett foran føttene hennes og slo Svein over ende. Hun skrek fortsatt idet tømmerhoggeren kom til syne. Han slapp motorsagen og løp mot henne.


”Er du skadet?” Han studerte den blodige armen hennes.


”N-nei. Men jeg tror barnet kommer!”


”Hva? Okay, hold ut!”


Kvikt forbandt han kuttet i armen hennes før han knelte ned ved Svein som lå halvveis under treet. Han var blek under brunfargen da han reiste seg.


”Han ser ut til å ha falt på kniven sin ... Er … var han en … venn av deg?”


Hun ristet på hodet. Synsranden bølget. ”Nei, han forsøkte å drepe meg.”


Tømmerhoggeren sa ikke noe mer, men løftet henne opp.


”Jeg har en ATV like ved. La oss dra til sykehuset og sette en unge til verden.”


Hun smilte matt. Hodet hennes sank inn mot brystet hans.


”Ikke besvim, nå,” sa han myndig. ”Hold deg våken. Fortell meg om du fant gjøken.”


”Jo, men den forsvant igjen.”


”Gjøken er ikke noe å trakte etter,” sa mannen. ”Du vet, den bygger ikke reir, den bare legger eggene sine hos andre og drar sin vei.”


”Jeg har hørt om sånne,” sa hun med et svakt smil. ”Møtt noen av dem også.” _ _ _