I FRITT SVEV

Luftig tur fra Drøbak til Oslo.


Det var en nydelig sommerdag med masse varmegrader og knallblå himmel og i Drøbak skulle de feire Drøbakdagen!

Jeg var der som Dagbladets utsendte stuntreporter for å dekke dette kulturarrangementet. Og som sommerløsarbeider fikk jeg trolig jobben fordi ingen andre ville ødelegge en flott fridag med jobb. Dette var i de glade 60-årene og hadde knapt nok fått med meg kulepenn og notisblokk pluss mitt eget kamera av typen Agfa Amatør….


En fantastisk opplevelse. Og ikke visste vel jeg at vår seilas skulle bli den siste gassballongtur i Norge…

Drøbakdagens høydepunkt lå brettet utover halve Badeparken rett ved stranda: En voldsomt diger ballong som skulle pumpes full av gass og slippes i tau opp fra fjorden til de innfødtes euforiske jubel. Ballongen het Utrecht og jeg hadde allerede funnet ut at det er navnet på en liten filleby i Nederland. Hvordan de hadde fått buksert dette utysket til Drøbak var det ingen som kunne fortelle meg, men nå var i alle fall feltantrukne soldater i full sving med slanger og gassflasker. Det tok sin tid å fylle ballongen, for den viste seg etter hvert å bli større enn hele badeparken. De to(?) lokale politimennene løp omkring og jaget kjekkaser som tenkte å ta seg en røyk. De fikk klar beskjed om at det ikke bare ville koste røykeren livet, men trolig også slette hele Drøbak fra kartet!

Utpå dagen var ballongen full og den skulle så over på en flåte og bukseres ut i fjorden med en slepebåt. Derfra skulle den slippes opp i lufta – sikkerheten i fokus, må vite.

Om bord på flåten som slepte oss til havs i retning Oscarsborg festning, fikk jeg hilse på de fire «ballongmannskapene», tre herrer og en dame som alle kom fra Utrecht og som alle var like dårlige i engelsk som meg. Drøbaks samlede notabilitet var også med på flåten og en stivpyntet ordfører el.l. fortalte meg at ballongen bare skulle et par hundre meter til værs, og så trekkes ned igjen.

Så kløv vi fem ballongfarere om bord til vill jubel fra stranda. Staute soldater holdt i fortøyningstauene og en, to, tre slapp de tauene omtrent på likt. Vi vinket og ropte og en av nederlenderne hadde med seg et gammelt posthorn som han blåste frenetisk i.

Ballonger av den gamle typen med gassoppdrift, er ikke slik som dagens fikse små greier med varmluft og propanbrenner. Med propan kan man fyre opp eller slippe ut varmluft og regulere høyden ganske presist som man vil. Så lenge man har propan. En gassballong, derimot, må ha masse gass i ballongen fra starten. Etter hvert som gassen siver ut av ballongstoffet, må man kompensere ved å slippe ut sand fra sandposer som henger rundt kurven. Selve kurven er laget som en flettverkskasse – uten seter eller annen komfort. Men noen hadde vært omtenksomme nok til å ta med noen flasker mineralvann. Det skulle etter hvert vise seg å bli livsviktig nødutstyr.

Fordi vi hadde masse gass i ballongen, steg Utrecht som den reneste Atlas-rakett fra Cape Kennedy! Proppene smalt i ørene og både badeparken og menneskene i den ble raskt små som maur og legoklosser.

Etter ti minutter kan vi alle konstatere at vi nok neppe har kurs for Rygge. Nei, vi seiler av sted langs Nesoddenlandet retning Norges hovedstad.

Så napper det i tauet og vi er oppe i den høyden Drøbak-komiteen har tenkt seg. Men hva gjør Utrecht mannskapet??? De kaster lina til havs!

- Where are we sailing now, spør jeg? My summer-fiance is down in the badingpark and we are supposed to eat lunch together!!

Utrechterne ser på meg med overraskede blikk og bretter ut en veikart for Østfold. Med voldsomme gester forklarer de meg at vinden blåser slik at vi vil lande et sted i nærheten av Rygge og da er det jo bare en liten biltur tilbake til Drøbak. De har pokker ikke dratt med seg ballongen halve verden rundt for å henge i ei snor, må vite.

Etter ti minutter kan vi alle konstatere at vi nok neppe har kurs for Rygge. Nei, vi seiler av sted langs Nesoddenlandet retning Norges hovedstad. Langt der nede under oss kommer folk flyende ut av hytter og hus og roper og skriker, gneldrer og vinker. Det er helt utrolig hvor godt lyden bærer rett oppover til oss! Vi roper og skriker, vi også og blåser i posthornet og synes egentlig livet er helt topp i ettermiddagssolen.

Jeg tenker: Burde jeg bli redd nå? Og det viser ettertiden at jeg burde ha blitt, men når du henger tilstrekkelig langt oppe, mister du høydefølelsen – og skrekken. En fantastisk opplevelse. Og ikke visste vel jeg at vår seilas skulle bli den siste gassballongtur i Norge…

Jeg vet ikke hvem i Utrecht som hadde sydd sammen ballongen vår, men pottetett var den ikke. Gassen forsvant – sakte men sikkert. Da vi passerte Nesoddentangen måtte vi ofre sand fra den første sekken. Og det er helt utrolig hvor fint balansert en slik ballong er når den svever av sted. Et par never sand, og den stiger flere meter.

Men vi hadde mange sandsekker og fortsatt var været flott. Eneste skår i gleden var et sjøfly som til stadighet krysset vår kurs og viftet med vingene. I tur og orden skulle vi få vite at det var luftfartsmyndighetene på Fornebu (som den gang var Oslos hovedflyplass) som hadde sendt sjøflyet for å få oss til å begripe at vi seilte midt i innflygningen til flyplassen slik at all flytrafikk var stanset. Vi blåste muntert i posthornet i all vår uvitenhet og lot vinden føre oss dit den ville. Egentlig var det heller ikke stort vi kunne gjøre – vi hadde hverken ratt eller bremser.

Vinden ville at vi skulle til Kongen restaurant ved Frognerkilen, og nå var vi kommet så lavt at vi måtte kaste ut en hel sekk med sand. Nederlenderne forklarte at vindretningen skifter gjennom luftlagene og at de nå skulle forsøke å finne en vind som førte andre steder enn til Oslo sentrum.

Vi hadde ikke en eneste sandpose igjen da vi så at det bar rett mot kirkespiret på Vestre Aker kirke.

Det klarte de ikke. Vi holdt nå stø kurs i lav høyde i retning Frognerparken og kunne se monolitten dukke opp over tretoppene. Så ble vi hengende en god stund uten å finne noen vind som førte mot Rygge eller noe annet sted. En gang i blant måtte vi ofre en pose sand og plutselig fikk vi ny vind i ballongen: Vi seilte rett som en strek mot Karl Johan! Det var søndagskveld der nede og gater og fortau var fullstappet av glade borgere som syntes at Utrecht var et festlig syn en sommerkveld. Nå var sandsekkene – og gassballongen – såpass slunkne at flyvehøyden ikke var større enn at jeg kunne kjenne igjen enkelte av klientellet på fortauene. Det var blitt et godt stykke utpå kvelden og sola var på vei ned. Gatelysene ble tent og oslofolket samlet seg for å følge ballongen på dens siste reis mot ukjent mål. Og det rare er at jo nærmere bakken du kommer, jo lengre ned synes du det blir. Det begynte rett og slett å bli skummelt da ballongen satte kursen mot Ullevål hageby.

Vi hadde ikke en eneste sandpose igjen da vi så at det bar rett mot kirkespiret på Vestre Aker kirke. Å bli hengende i et kirkespir høres kanskje ikke så voldsomt ut etter å ha svevd i flere hundre meters høyde over Nesodden, men tro meg: Når du nærmer deg kirkespiret, ser det voldsomt høyt ut. Også for nederlenderne som ble ganske febrilske. I bunnen på kurven fant de i siste øyeblikk de de tomme brusflaskene og – simsalabim – forsvant de over rekka. Ballongen gjorde et halvhjertet jump og gikk akkurat klar av spiret før den i jevnt nedadgående bane subbet seg over hus og hager i hagebyen. På slutten gikk vi så lavt at vi braste gjennom trær og ledninger.

Nå var det blitt ganske mørke, men under oss bølget et hav av tilskuere som nå var supplert med brannbiler, sykebiler og politibiler med blinklys og sirener.

Ferden endte i et lerketre i en hage rett ved Dams plass. Vi slengte ut en taustump som ble fanget av hjelpsomme tilskuere med røyken i munnviken. Brannmennene skrek og hoiet og jeg så for meg hele Ullevål blåst i filler – kom meg ut av kurven før den nådde bakken i skjul bak hushjørnet. I samme øyeblikk flyr inngangsdøren opp en og en eldre herre i pysj kommer ut på trappa i all sin velde: "Er det krig?!!!" spør han og beskuer Europas største friballong som for lengst har rasert lerketreet mens hundrevis av glade oslofolk har tråkket gressplener, vegetasjon og blomsterbed flate.

Jeg skrever over hagegjerder og busker på jakt etter en taxi som kan få meg til Akersgata. Neste dag var jeg på plass på forsiden av mandagsutgaven der jeg aldri har vært hverken før eller siden. Luftfartsmyndighetene sørget dessuten for at det aldri mer vil seile gassballonger fra Drøbak til Dams plass.


_ _ _