EL-BILEN REDDER KANSKJE JORDKLODEN

... men ikke i dag….

Fossilbilen har ett stort argument å slå i bordet: Den har vært der som vårt viktigste transportmiddel i mer enn 100 år og samfunnet er i dag bygd opp rundt dette teknologiske fossilet.

I dag skal jeg skrive litt om el-biler. Alle andre gjør jo det – om de har greie på det eller ikke, og som alle har forstått, er det el-bilene som skal redde jordkloden fra klimasammenbrudd. Ikke kullkraftverkene, ikke forurensing fra fly og skip og plastsekker i havet, eller avgass fra gressende beitedyr, men bilene.

Altså, en anekdote om el-biler:

At jeg havnet i en el-bil skyldtes at min bil skulle til service, og jeg fikk en lånebil i stedet. Helt identisk med min egen bil, men med el-drift.

"Har du kjørt el-bil før," spurte en hyggelig fyr i verkstedmottaket.

"Aldri ..."

"Det er akkurat som å kjøre den bilen du har."

"Da bør det gå bra!"

Og det gjorde det. Men ikke sååå veldig lenge.

Stempelmotoren er mer enn 100 år gammel!

Jeg har jobbet en del med bil i min merkelige karriere, og jeg skjønner for eksempel at en «fossil» motor har voldsomt handicap i utgangspunktet. Stempler skal gå ned og stoppe før de tvinges opp igjen. Ventiler skal åpne og lukkes, drivstoff skal suges/sprøytes inn i forbrenningskamrene. Det gir støy og varme og vibrasjoner som alt i alt er masse bortkastet energi. En elmotor går bare rundt og rundt – helt lydløst og effektivt og den trenger hverken girkasse eller kløtsj eler andre digre, dyre, tunge komponenter. Jo, jeg tror bestemt at el-drift er fremtidens løsning--ikke bare for biler. Fossilbilen har ett stort argument å slå i bordet: Den har vært der som vårt viktigste transportmiddel i mer enn 100 år og samfunnet er i dag bygd opp rundt dette teknologiske fossilet. Og alle ulempene ved grunnkonstruksjonen for en bilmotor, har bilprodusentene nesten eliminert!

Nesten uten et sukk ga el-motoren opp, og jeg rullet viljeløs ut i grøftekanten. Og der sto vi – el-bilen, kona og jeg.

Der var teknisk 5-minutt for oss noviser.

Jeg vrir på tenningsnøkkelen … og ingenting skjer.

Jeg trår på gassen, og det drar i vei med jevn og voldsom kraft ... fortsatt uten en lyd. Flott!

Nå er det slik at den bilen jeg allerede har, den har automatgir, så forskjellen blir ikke særlig stor. Men jøss ja, det er fint med el-drift.

Dagen etter skal jeg og fruen på en kort biltur i nabolaget og vi suser lydløst av sted. Ganske tilfeldig har blikket noen ganger passert et diskret lite instrument som viser ett eller annet. Resterende rekkevidde for batteriet, finner jeg ut. Da dette instrumentet viser at jeg bare har igjen en drøy mil i batterikapasitet, begynner jeg å tenke hardt på hvor jeg kan få tømt noen volt på tanken? Så jeg kjører inn på første bensinstasjon og spør hvor de har stikkontakten sin?

Mens vi sto og satt der og frøs og ble hyttet til med nevene fra alle passerende biler, måtte jeg tenke på da bilene for mer enn 100 år siden kom til Norge.

Vi ha’kke strøm!

"Vi ha’kke lader til e-biler her," svarer pumpemannen.

"Hvor har man det da?" spør jeg.

"Nede i by’n."

Nå har jeg bare noen få milliliter strøm igjen, men jeg må satse på ar jeg rekker tilbake til bilforhandleren som heldigvis ligger bare et par kilometer unna ved Ringveien.

Og det var her jeg dummet meg aller verst ut: Jeg la i vei mot forhandleren som jo eier bilen. Jeg var sikker på at vi nok ville rekke frem dit. Men da jeg nesten kunne se reklameskiltet på husveggen, var det slutt på moroa: Nesten uten et sukk ga el-motoren opp, og jeg rullet viljeløs ut i grøftekanten. Og der sto vi – el-bilen, kona og jeg.

For sikkerhets skyld var det midt i rushtrafikken, og som en bonus for tort og svie, kunne vi nå studere politi, legevakt, veiovervåkning og redningsbil i aktivitet.

"Historien gjentar seg," sa Napoleon

Mens vi sto og satt der og frøs og ble hyttet til med nevene fra alle passerende biler, måtte jeg tenke på da bilene for mer enn 1oo år siden kom til Norge. Om du da skulle en tur fra Oslo til – la oss si – Minnesund, måtte du finne de dagene i uka da det var tillatt å kjøre nordover på det kutråkket som med tid og stunder skulle bli E6. Når du hadde funnet en bra dag, måte du sørge for å få satt opp depoter med bensin med jevne mellomrom langs ruta. Så måtte du ha med hjelpemann med bjelle og lykt som kunne gå foran automobilen og ringe med bjella så folk og krøtter ikke skulle havne i bilens radiator. Så kunne du dra av sted i nøye begrenset tempo. Og i Minnesund måtte du planlegge turen tilbake – nesten som en oppdagelsesreise i Amazonas!

Uten å gå i detalj om den pinlige (og iskalde) turen tilbake til bilverkstedet: Vi kom jo tilbake og leverte i retur nøklene til lånebilen som så ble rullet ned fra lasteplanet på en Viking redningsvogn.

Om vi hadde kunnet lese i øynene på butikkpersonalet, hadde vi nok sett at det sto «IDIOT» med store bokstaver. Og akkurat det kunne vi være helt enige i.

I hjemturen i vår utrolig pålitelige og komfortable dieselbil med automatgir, aircondition og fartskontroll m.m.m. kunne vi konkludere:

5 stopp til Sunndalsøra, minst

El-bil er flott, men vår bil hadde den ulempen at den i beste fall, på en varm sommerdag, kan ha 15 mils aksjonsradius. På en sur og kald vinterdag, kanskje det halve.

Vi er så heldige at vi har ei hytte rundt 12 mil fra Oslo. Kanskje kommer vi dit uten ladning – og når vi kommer dit, må vi lade med en eneste gang om vi vil hjem igjen. Vil vi besøke svigerfar og –mor på Sunndalsøra til jul (kaldt!) må vi stoppe minst 5 ganger underveis og lade batteriene – og da må vi i forkant vite hvor det er mulig å få gjort det. Ladning tar minst 20 minutter.

Fortsatt er jeg sikker på at el-bil er fremtiden, men ikke med dagens batteriteknologi, ikke med dagens nesten ikke-eksisterende lademuligheter og ikke med en halv time for å få «tanket opp» strøm.

Så kjære miljøminister La Berg i Miljøpartiet: Ta deg noen dager som el-bilist og kjør til Minnesund eller enda lenger. Og BLI der!