DIKT OG FORBANNET LØGN (Del 2:2)

NOVELLE.

Hun forsøkte bare å finne sin plass i det lille lokalsamfunnet. Plagiering, innbrudd og seksuelt overfall var aldri en del av den opprinnelige planen.


Over de neste dagene var Miriam besatt av diktkonkurransen. Som om den var en test på om hun stadig hadde livets rett som ordsnekrer. Det eneste hun hadde produsert så langt var en haug av sammenkrøllede papirark som fylte opp papirkurven. Hun trengte inspirasjon!


Plutselig kom hun på noen gamle bøker som hadde ligget på loftet da hun flyttet inn. Hun gikk inn stuen og fant frem esken. Snuste inn den rare, gode lukten av gamle bøker med litt fukt i seg. Blikket hennes stanset ved en falmet, blå bok: 'VINGESLAG. Samlede dikt av Elise Tvede Wiig'. Miriam dumpet ned på sofaen med boken og slo opp på en tilfeldig side. Der sto et lite dikt om en humle som forelsker seg i en blomst blant 'solforgylte' åkrer og landeveier. Det lignet sukkerspinnet som Vera lirte av seg, og som juryen tydeligvis falt for. Med litt endringer her og der ville det sikkert fremstå som nytt.


"La meg se", mumlet hun. "Hvis jeg bytter ut 'rose' med 'kløver' og 'flyver' med 'svermer' … sånn ja! Litt mindre gammelmodig."


Hun smilte fornøyd. Gamle humlefar ble faktisk noe av en rundbrenner. Det var bare tre vers så det var kvikt arbeid. Hun maskinskrev diktet på et rent ark og puttet det i en konvolutt. Så skiftet hun til en sommerkjole og dro en børste gjennom håret før hun hastet av sted for å legge bidraget i den spesialsnekrede postkassen foran samfunnshuset.


For et naut hun var! Det ville ta juryen to sekunder å avsløre henne. Det var kun én ting å gjøre ...

Straks det var gjort, trakk hun et dypt sukk. Følelsen av å ha jukset på en eksamen var knugende, men hun tvang den vekk. Hun kikket rundt seg på det lille torget, på hovedgaten og butikkene. Tenk, det var jo faktisk en vakker sommerdag. Ikke det minste overskyet, slik hun hadde trodd. Formannen i kulturkomiteen kom ruslende forbi med sin kone og en liten hvit terrier og smilte vennlig.


"Tør jeg håpe at vi nettopp har mottatt et bidrag til poesikonkurransen?"


Miriam smilte tilbake. "Kanskje det. Selv om jeg sterkt vurderer traktorpulling."


Paret lo. "Ja, det foregår litt av hvert i kulturuka, men jeg tør påstå at poesikonkurransen står i en slags særstilling for oss her i bygda", sa formannen. "Du har kanskje hørt om Elise Tvede Wiig?"


"Jeg …" Miriam ble blek. Plutselig var ikke dagen solfylt lenger. Tvert imot banket skyene seg faretruende sammen over hodet hennes.


"Alt i orden. De færreste har det. Hun vant aldri den nasjonale berømmelsen hun hadde fortjent, men som lokal dikter er hun fortsatt godt kjent. Mange her har nok en av diktsamlingene hennes i bokhylla eller på loftet. Det er hun som er inspirasjon til konkurransen."


Miriam hørte formannens stemme messe i bakgrunnen mens hun holdt seg fast i postkassen med krampaktig grep. For et naut hun var! Hun kunne jo enkelt ha undersøkt på forhånd hvem denne Tvede Wiig var. I stedet hadde hun levert inn en dårlig kamuflert plagiat av bygdas store dikter! Det ville ta juryen to sekunder å avsløre henne. Det var kun én ting å gjøre: Fiske bidraget opp igjen fra postkassen før det ble lest av noen. Ellers var hennes liv i lokalsamfunnet over nærmest før det hadde begynt. Hennes profesjonelle og personlige anseelse ville ligge i rykende ruiner.


"Men jeg står jo her og prater meg aldeles bort. Egentlig kom jeg for å tømme bidragskassen. Nå skal vi se …"


Formannen låste opp kassen. Den var halvfull av konvolutter. Uten ytterligere seremoni helte han dem over i en krøllete pose fra Samvirkelaget, før han og fruen smilende tok avskjed med Miriam og gikk sin vei. Hun fulgte posen med blikket. En ny plan tok form i hodet hennes. Neppe en genial plan, men den eneste mulige. Hun begynte å følge etter paret på god avstand.


Snart satt hun sammenkrøket bak en spireahekk og holdt øye med huset til formannen. Det gikk en time. Det gikk to timer. Ettermiddagsskyggene strakte seg lange over plener og gater. Solen sank under trehøyde. Så åpnet døren seg og formannen og hans kone kom ut igjen. Denne gangen i pent antrekk. Hun mumlet en takkebønn der hun satt på huk med krampe i bena. Paret var tydeligvis bedt bort, og ville være hjemmefra en stund.


Miriam ventet til bilen deres var ute av syne før hun skyndte seg bort til huset. Hun grep dørhåndtaket og pustet lettet. For en gangs skyld stilte hun seg etthundre prosent bak den lokale skikken om å ikke låse døren. Hun listet seg gjennom huset som en ånd. Paret hadde spist middag, og det luktet mat fra kjøkkenet.


Hun gjennomsøkte første etasje før hun satte kursen opp trappen hvor soverommene lå. Kanskje ett av rommene ble brukt til arbeidsværelse, resonnerte hun. Ikke før hun hadde tenkt tanken ferdig så hun rett på et skrivebord. Og oppå skrivebordet lå plastposen fra Samvirkelaget. Hendene hennes skalv idet hun helte ut innholdet og lette gjennom bunken av innsendte bidrag. Hun holdt pusten. Der lå det forbistrede diktet. Fortsatt i en uåpnet konvolutt.


Hun stappet bidraget i lommen og måkte de andre tilbake i posen idet hun hørte en lav during, en slags motorlyd fra en ganske liten innretning. Hun kikket rundt seg. Hadde hun utløst en type alarm? Så fikk hun øye på den. Den lille hvite terrieren sto i døråpningen og lagde lyden bak en blottet tanngard. Hun hadde helt glemt at hunden befant seg i huset. Nå sto den og sperret veien ut av rommet.


Hun rygget sakte mot vinduet bak seg og åpnet haspene. Karmen satt hardt, og hun måtte gi vinduet et hardt dytt. Det vekket terrieren til dåd. Med illsinte bjeff skjøt den som en pil over teppet med tennene først. Miriam satte seg i vinduskarmen og svingte bena lynsnart over kanten. Hunden rakk likevel å få tak i skjørtet hennes. Kjapt rev hun stoffet til seg og smalt vinduet igjen, men tok overvekt. Hun gled på magen nedover taksteinene, grep men bommet på en snøfanger av metall og seilte over kanten med bena først. I siste liten fikk hun fatt i takrennen.


Hun ville heller ha falt ned og brukket begge bena enn å bli tatt på fersken for innbrudd av Tom! Og enda var ikke skjebnen ferdig med å ydmyke henne.

Så hang hun der. Takutspringet endte over en terrasse, og føttene hennes dinglet mindre enn to meter over bakken. Likevel greide hun ikke å overtale fingrene til å slippe taket.


"Miriam?"


Hun fikk vridd hodet og så Tom stå på terrassen under henne.


"Tom? Hva gjør du her?"


"Jeg jobber! Jeg var på den andre siden av huset og malte! Hva er din forklaring?"


"Jeg … Det er en lang historie!"


At skjebnen kunne være så ond! Hun ville heller ha falt ned og brukket begge bena enn å bli tatt på fersken for innbrudd av Tom! Og enda var ikke skjebnen ferdig med å ydmyke henne. Brått kjente hun at brisen fylte den vide sommerkjolen hennes og ga full utsikt nedenfra. Hun sprellet panisk som en fisk på kroken og takrennen knirket faretruende.


"Vent!", sa Tom. "Hold deg i ro til jeg …"


Hun følte hendene hans rundt de nakne bena sine og hylte i protest. "Hva er det du gjør?! Slipp meg!"


Hun sparket ham unna, men grepet hennes glapp og hun deiset ned på terrassen med Tom under seg. Fortumlet konstaterte hun at ingenting var brukket. Tom var tydeligvis også i orden, for han begynte å le så han ristet under henne. Den mannen hadde virkelig et ukuelig humør. Overveldet av lettelse og takknemlighet lo hun med. Impulsivt bøyde hun seg ned og kysset ham på munnen. Tom holdt inne og bare stirret på henne. Ingen sa noe. Inne fra huset kunne de høre hunden holde et svare leven. Med brennende kinn kom hun seg på bena i en fart, mumlet en slags beklagelse og skyndte seg derfra.


De neste dagene var Miriam ikke å se. Telefonen var avslått og døren var låst. Ingen visste om hun var hjemme eller ei. Kulturuka var godt i gang da Tom omsider fant henne under en svær solhatt. Hun hadde en iskrem i hånden og et avslappet smil.


"Der er du jo!" Jeg har sett etter deg, sa Tom.


"Å, har du det?" svarte hun uskyldig. "Jeg har jobbet. Knapt vært ute av døren."


"Så … du fikk ikke sendt inn et bidrag til poesikonkurransen?"


"Nei. Dikt er nok ikke min greie, heller. Men jeg har gått med på å delta i karaokeduellen i morgen, enda jeg er helt tonedøv. Fugler dør når jeg synger."


"Du verden! Det må jeg si."


"Ja. Jeg fikk et godt råd. En klok mann sa at hvis man tar seg selv for høytidelig, blokkerer man for seg selv og mulighetene."


Et glis bredte seg over Toms ansikt.


"Takk for håndsrekningen i takrennen", fortsatte Miriam. "Faktisk har jeg brukt det i min neste bok, 'Poetisk Rettferd'. Det handler om et innbrudd som går skeis."


Hun rødmet mens hun tappert møtte blikket hans. Et blikk hun ikke greide å tyde.


"Ingen årsak, Miriam. Jeg liker å gi deg håndsrekninger! Jeg … skulle gjerne gitt deg mer enn …" Tom brøt av med et ergerlig uttrykk. Så skiftet han tilsynelatende emne.


"Vet du? Jeg deltok i kakekonkurransen og har en diger sjokoladekake stående hjemme. Hvorfor ikke begynne med at jeg får invitere deg på et kakestykke?"


"Vant du?"


"Har det noe å si?"


Hun smilte. "Nei. Ikke i det hele tatt."


Hun smatt hånden inn i armkroken hans idet de ruslet avgårde. "Så det er hele planen din? Å gi meg kake?"


"Å, det ene kan ofte føre til det andre. Kanskje du får skriveinspirasjon. I så fall blir det en tredje ting."


– – –