DIKT OG FORBANNET LØGN (Del 1:2)

NOVELLE.

Hun forsøkte bare å finne sin plass i det lille lokalsamfunnet. Plagiering, innbrudd og seksuelt overfall var aldri en del av den opprinnelige planen.


Hun leste oppslaget enda en gang. ”Kulturuke i bygda.” Med baking, traktorpulling, sang, poesi, bondemarked, håndverk og husflid, konserter … Det lille stedet manglet visst ikke tiltak, dog ikke alle like åpenbart kulturelle. Nåja, som nyinnflyttet regnet hun seg selv som unnskyldt fra å delta. Hun snudde seg for å rusle hjem med handleposene og unngikk så vidt et sammenstøt med to eldre damer som hadde stanset bak henne.


"Å, du har funnet oppslaget, ser jeg," sa den høye, tynne av dem med et smil. "Det er vel ingen tvil om hva du kommer til å delta i? Hm? Miriam Dahl, forfatterinnen!"


Miriam virket så oppriktig uforstående at damen skyndte seg å utfylle:

"Poesikonkurransen, søte deg! Det er jo klart at en med slikt grep om pennen må sende inn et bidrag. Alle forventer det!"


"Hva? Nei, nei, Jeg skriver krim, ikke rim."


Damene klukket og lo. Miriam husket med ett navnene deres. Vera og Elinor.

"Snille deg, et dikt trenger ikke å rime!", doserte den høye, Vera. "Det må bare ha evnen til å formidle en stemning, en tanke ..."

Den lubne Elinor nikket ivrig. "Vera her er en kløpper til å skrive dikt. Hun lager alltid små, tankefulle gullkorn til alle slags anledninger. Hvordan var det nå igjen, den vårsonetten du skrev for et par år siden? Om englene som gråter …"


Vera kremtet, renset stemmebåndene: "'Englene gråter av glede / fra him’lens jublende sky / Der fins ei sut eller lede / når våren tar til på ny / Drypp! Drypp! Hosianna!'"


"'Drypp, drypp'” … fantastisk!" Elinor knyttet hendene rørt til brystet.


Miriam smilte høflig. "Så du foretrekker å skrive på rim?"


"Ja, jeg har det talentet. Det er jo ikke alle forunt. Personlig mener jeg at virkelig poesi bygges opp i rim. Men det er altså kun min personlige mening."

"Hennes personlige mening. Ha! Hun er bare beskjeden. Vera vinner poesikonkurransen år etter år", skjøt Elinor inn.


"Det gjelder å ha kreativitet. Enten har man en kunstnerisk åre eller så har man den ikke", sa Vera. "Men det trenger jeg jo ikke å fortelle deg, frøken Dahl. Din muse er nok aldri langt unna, eller hva?"

'Englene gråter av glede / fra him’lens jublende sky / Der fins ei sut eller lede / når våren tar til på ny / Drypp! Drypp! Hosianna!'

Damene vinket farvel mens Miriam satte varene i bilen og durte hjemover i dystre tanker. Vel fremme sparket hun hardt i den gamle døren et par ganger så nøkkelen lot seg vri rundt, og dumpet handleposene på den slitte kjøkkenbenken. Så satte hun over tevannet før hun subbet ut til den lille nisjen i stuen hvor hun hadde innredet hjemmekontoret. Hun trykket på en vilkårlig tast så dataskjermen våknet til liv. Pekeren sto og blinket nøyaktig der den hadde stått dagen før. Og dagen før det. Et havarert samboerforhold og et alvorlig tilfelle av skrivesperre hadde rammet nesten samtidig. Og det ene hadde ganske sikkert resultert i det andre, uten at hun var helt sikker på rekkefølgen. Helt i tråd med den akutte mangelen på originalitet og inspirasjon, hadde hun valgt å flytte til et lite og bortgjemt sted for å gjenfinne den indre harmonien hun trengte for å skrive. Så langt hadde planen feilet miserabelt.


I det påbegynte manuset sto hun fast i en innbruddscene. Ikke fordi scenen var spesielt vanskelig. Det var mer et spørsmål om motivasjon. Energien hadde liksom tatt slutt. Hun klarte ikke bry seg om innbruddet lyktes eller ei. Et slags litterært utmattelsessyndrom. Det var atten måneder siden sist hun hadde levert noe og agenten hennes ringte og maste ustanselig.


Helt i tråd med den akutte mangelen på originalitet og inspirasjon, hadde hun valgt å flytte til et lite og bortgjemt sted for å gjenfinne den indre harmonien hun trengte for å skrive. Så langt hadde planen feilet miserabelt.

Hun grep en skriveblokk og blyant og flyktet fra skrivebordet, ut på kjøkkenet. Med en kopp te begynte hun så smått å la tankene drodle rundt et dikt. Kanskje dette var nettopp det hun trengte for å bryte den kreative blokkeringen? Leke seg med et lite prosjekt som det ikke knyttet seg noe press til? Hvor vanskelig kunne det egentlig være å skrive et dikt på rim? Vera hadde kastet hansken ved å deklamere diktet sitt, og Miriam var ikke større enn at hun grep den. 'Sut eller lede'? Herregud, så pompøst. Så arkaisk! Hvem skrev slikt i disse dager? Hun selv måtte greie bedre enn det! Helst et dikt som hadde lokal relevans i anledning kulturuka. En slags hyllest til den lille bygda.


En halv time senere var teen kald og notatblokken full av hissige overstrykninger. Hva rimet på 'bygd'? Trygd. Det hun ville havne opp med dersom hun ikke tok seg sammen. Hva rimet på 'dal'? Gal, gal, gal! Hun hørte Veras mekrende stemme forelese om muser og kreativ skaperkraft. Stemmen ble stadig mer spottende. 'Enten har man en kunstnerisk åre, eller så har man det ikke.' Hun røsket arket løs fra blokken og krøllet det sammen som om det hadde personlig fornærmet henne. Kastet det fra seg i forakt. Tenk å få nerver av en lokal poesikonkurranse!


Det banket på, og en mann skrittet inn i huset hennes og hilste blidt. Hun hadde for lengst sluttet å låse døren. I denne bygda gjorde man nemlig ikke slikt. Folk banket på, åpnet døra og hauket på deg, enten du var på badet eller lå i sengen. Miriam var langt fra fortrolig med konseptet, men man fikk tilpasse seg skikken der man var. Dessuten likte hun Toms besøk. Tom var en slags selvlært snekker og altmuligmann, og stakk innom når han hadde tid mellom andre jobber. Listen over nødvendige reparasjoner i det gamle huset var milelang, og nå kom han for å fikse takrennene.


"Man må ikke ta seg selv for høytidelig. Da står man bare i veien for seg selv og går glipp av alle mulighetene."

Tom dumpet ned på en kjøkkenstol og plukket opp papirballen som hun hadde kastet i veggen. Miriam snappet den lynraskt til seg.


"Det der er ingenting, bare … vel, faktisk leker jeg med tanken på å sende inn et dikt til kulturuka", sa hun med påtatt letthet.

"Jasså?" Blikket hans var lyst og smilende og hvilte på henne.


Hun vred på seg og merket til sin ergrelse at hun rødmet. Tom var distraherende kjekk, og så brun og kjernesunn ut. Selv gikk hun stort sett i posete joggebukser og oppholdt seg i lyset fra dataskjermen.

"Ja altså, det virker riktig å bidra med ett eller annet. Har du kanskje deltatt?"


Tom ristet bestemt på hodet. "Hå nei, dikt er ikke min greie. Men jeg deltar noen ganger i bakekonkurransen."

"Jasså?" Det var hennes tur til å smile.


"Jepp, jeg er en rev til å bake. Men det hele er jo mest for moro. Hvis bare de flinkeste deltok, ville det blitt skrint med folk på Kulturuka. Man må ikke ta seg selv for høytidelig. Da står man bare i veien for seg selv og går glipp av alle mulighetene."


Ordene hans traff henne og Miriam lo, litt overrumplet. Siktet han til henne? Mente Tom at hun var selvhøytidelig? Slikt var i så fall lett for Tom å si. En altmuligmann som tok strøjobber på et lite tettsted. Miriam var tross alt en profesjonell. En publisert forfatter. Det ble, som Vera hadde sagt, knyttet forventninger til henne. Hun ikke kunne levere middelmådigheter.


"Du verden … Blir man filosofisk anlagt av å sette opp takrenner?" Sa hun ertende og angret straks på hvor arrogant det lød.


"Tja, det gir jo et visst overblikk", blunket han og ruslet utendørs til jobben som ventet.


_ _ _


(Fortsettes med Del 2)