DA KLOKKA KLANG (Del 2:2)

Tøffe tak i folkeskolen i etterkrigstiden.


Skolen har i etterkrigstiden fått i oppgave å ta seg av saker som familielivet ikke hadde plass eller økonomi for. Derfor blir vi dusjet i en diger «dusjanstalt» der det er heller dårlig med varmtvann. I en luke i veggen kan vi se «badekjærringa» som skrur vannet av og på og roper og skriker når vi ikke vasker oss under armene eller andre private steder, og som til gjengjeld får observere glade barn som viser frem det de har av kjønnslig prakt. Og det kan bli en heftig forestilling når «barna» runder 14-15 år! Når skoledagen er slutt, rusler du pent hjem mutter’n hjemme i blokka. Alle har jo hjemmeværende «morer». Men de fleste av oss havner som regel på eventyr nede i Torshovdalen som er tett bevokst av alskens trær og busker som en urban jungel og for det meste er bebodd av de mest håpløse fylliker og uteliggere. Midt i dalen ligger en svær dam. Den kommer fra et ødelagt kloakkrør og kan variere noe i størrelse, men er alltid stor nok til at du kan sjøsette en flåte av drivved og tomme oljefat og gå til kamp mot fiender fra andre siden av dalen. På den andre siden ligger Torshov, men først må du i så fall forbi «Lipper’n» der de driver skole for det som nok er ganske hardbarkede barn. Vi hører myter om hva som foregår der, og vi vet at neste nummer etter Lippern’n er Geita – eller Geitemyra skole… en kommunal tvangsskole for de aller, aller verste. De gangene vi havner i krig mot Lipper’n, blir snøballskyts skiftet ut med steiner. Jeg fikk en slik stein midt i pannebrasken en gang og gutta måtte bære meg hjem til Rosenhoffgata – en i hver arm og hvert ben. De klarte å buksere meg inn i oppgangen og opp i annen etasje, la meg på dørmatta, ringte på og løp så fort de kunne.

«Mobbing» hadde selvsagt ingen hørt om, for det er et moderne fenomen og ikke oppfunnet i de glade 50-årene.

I vår klasse er det bare et par av gutta – Bønna og Sviss - som «dumper» og må gå et skoletrinn om igjen. Men de fleste av oss lærer etter hvert å lese og skrive (om enn dårlig) og alle lærer å regne sånn passe. Lærernes oppskrift er den tradisjonelle: Pugge og lære utenat – gangetabeller på rams og Landstads reviderte salmebok utenat. Vi kaster ikke bort mye tid på tull og tøys utenom pensum. Og det er ikke de med mest boklig lærdom innabords som blir ledere i klassen – det er de med de hardeste knyttnevene. «Mobbing» hadde selvsagt ingen hørt om, for det er et moderne fenomen og ikke oppfunnet i de glade 50-årene.


Det er ikke de med mest boklig lærdom innabords som blir ledere i klassen – det er de med de hardeste knyttnevene.

Det er ikke så mye å velge mellom når du skal finne din plass i hierarkiet på folkeskolen: Du kan bli en av bøllene om du er sterk og slem nok. Eller du kan prøve å bli akseptert i «tjenerskapet» til bøllene og bli oversett når juling skal deles ut. Eller du kan gjøre som «Tore Gris» i vår klasse: Mutter’n hans følger ham til og fra skolen hver dag for å passe på at han ikke får juling. Men selv ikke muttere kan være til stede i alle friminutt, i gymtimene eller i korridorene inne på skolen. Noen finner sin egen variant ved å være så sårbare og ubehjelpelige at bøllene raskt blir lei av å «bølle» med dem. Einar i vår klasse er sånn: Når han blir presset, gir han opp med en gang og stammer og stotrer så ille at ingen skjønner hva han sier eller mener. Bøllene blir fort lei av å plage ham – det er jo ingen prestisje i det. De største bøllene i vår klasse het Tor og Mattis og jeg hater dem begge like mye i dag som jeg gjorde i 1949.Lærerne bryr seg lite om det som foregår utenom skoletimene. De ser muligens hva som skjer nede i jungelen gjennom vinduene i lærerværelset, men tar aldri på seg kalosjene for å gå ut og sette en stopper for noe som helst. Vi blir til sist ferdig med folkeskolen – alle mann med ett eller annet slags vitnesbyrd å vise for oss. Og så blir vi spredt for alle vinder. Ingen gjør noe forsøk på å holde kontakten med det som nå kalles «klassekameratene».

Sviss og Bønna hadde fått grei beskjed om at årene på Rosenhoff for ham hadde vært et helvete han ikke vil bli minnet om.

Men plutselig en dag – 10 år etter eksamen på Rosenhoff – kommer det et brev i posten. Bønna og Sviss inviterer til klassesamling! De har fått låne et møterom på Bislet stadion og har klart å finne navn og adresser til oss alle sammen. Så det er de to «skolesvakeste» i klassen som tar initiativet. Vi stilte opp – nesten alle mann.Det er et enkelt arrangement med noen snitter og kaffe og en sjokoladekake. Da vi har spist snittene, må vi alle reise oss – en om gangen - og fortelle hva vi har drevet med etter Rosenhoff. Og det er så ymse! En dro til Sveits for å bli typograf, men havnet på fylla allerede i Hamburg på vei nedover. En er blitt politisk rådgiver i Arbeiderpartiet. En er blitt møbelsnekker og en annen har jobbet seg opp til å bli en av de største skraphandlerne i Oslo. Mattis er død. Bønna er overkelner ved en av Oslos penere restauranter. Sviss er blitt feiermester og har kjøpt hus på Årvoll til seg og familien.- Men Einar, da? Hvor er det blitt av ham? spør et glupt hode.Sviss og Bønna hadde vært i kontakt med ham på telefonen og fått grei beskjed om at årene på Rosenhoff for ham hadde vært et helvete han ikke vil bli minnet om. Skolekamerater på Rosenhoff hadde han aldri hatt. Han fortalte at lenge etter Rosenhoff hadde han blitt sendt til syns- og hørselstest av legen sin. De hadde funnet ut at Einar hadde så dårlig hørsel at han i praksis var døv. Han hadde ikke fått med seg hverken pensum eller regne- eller leseferdigheter. Lærerne hadde oppfattet ham som en tomsing – vi andre elever hadde i det hele tatt ikke gjort et forsøk på å kommunisere med ham eller ta ham inn i «kamerat-gruppa». Han hadde også fortalt Sviss og Bønna hvor de kunne lete etter folkeskikk og vennskap – et sted der sola aldri skinner.Etter å ha spist hver vår bit av sjokoladekaka, går vi stille og rolig og hver for oss hjem til vårt.

_ _ _