DØDEN I TISTEDALEN (Del 2:2)

Mitt første intime møte med døden – og en Remington barbermaskin.


(fortsatt fra del 1)

Nå kommer jeg snart til saken ... Det var slik at når fattern og muttern endelig fikk sin korte sommerferie, da dro vi på biltur. Ikke mange hadde bil den gangen – rett etter krigen. Men far min hadde klart å få tak i en amerikansk Hudson Six som hadde stått lagret et lurt sted med hvitmaling og røde kors her og der. Sykebil. Den hadde sluppet unna tyskerne som ellers konfiskerte det aller meste. Da alt var klart for sommerens ekspedisjon, kom fattern og muttern i bilen til Halden og plukket opp meg. Og så dro vi nedover svenskekysten. Hvert år. Til Strømstad og Grebbestad, Halmstad og Varberg og kanskje helt til København!

Sånn var det også denne sommeren, men dette året var litt annerledes: Gubben var i dårlig form. Han var faktisk så dårlig at foreldrene mine lurte på om vi skulle droppe hele bilferien. Så ble det til at vi dro i alle fall, men ikke lenger unna enn at vi raskt kunne komme til Kokkehaugen om det skulle forverre seg.

Legen hadde funnet tarmkreft med full spredning og ingen kunne gjøre noe med det annet enn å folde hendene.

Husk at dette var i gamle dager. De aller færreste hadde i det hele tatt en telefon og mobiltelefonen var minst 50 år inn i fremtiden. Men i stedet hadde vi en annen kommunikasjon. På radioen ble det hver dag sendt superkorte meldinger til folk på ferie – akkurat som de minevarslene som hver dag ble sendt til fiskerne. Fiskerne fikk vite at «…en drivende mine er observert utenfor Svolder». Vi turister fikk meldinger som «familien Pettersen må snarest ringe hjem …».

En ettermiddag på campingplassen i Grebbestad kom meldingen til oss: «Familien Holm i bil nummer A 2325 må snarest ta kontakt med familie i Halden da Hans Olsen er alvorlig syk».

Vi pakket pyramidetelt og primus og rusk og rask og satte kursen mot Kokkehaugen.

Til og med jeg som ikke var stort mer enn 10 år, skjønte fort at bestefar lå på det aller siste. Legen hadde funnet tarmkreft med full spredning og ingen kunne gjøre noe med det annet enn å folde hendene.

"Og alle hvisket at han så så pen og fredfull ut."

Folk i Halden er praktisk anlagt og gjorde de nødvendige forberedelser, og jeg fikk min spesielle oppgave: Jeg skulle barbere bestefar som lå i senga på kvisten.

En Remington barbermaskin var det jeg hadde å hjelpe meg med. Bestefar hadde en dugelig bart og hadde ellers rukket å bli ganske skjeggete på sykeleiet så det var bare å sette i gang. Jeg husker at da jeg barberte ham, løsnet det små hudflak omtrent som flass som vi måtte feie av ham da jeg var ferdig. Jeg hadde aldri barbert noen før og gned og gnukket voldsomt for å få vekk busta. Vi var helt alene på kvisten og jeg var rimelig redd for at Gubben skulle bli forbannet på en klønete guttunge som ikke hadde særlig tak på barberingens finesser. Men han sa ikke et eneste ord. Han hadde aldri snakket med meg eller til meg før, og gjorde det heller ikke nå. Han bare lå der og glante opp i kvisttaket.

Folk dør hele tiden. Men dette var min første nærkontakt og jeg tror at det kanskje var barbermaskinen som gjorde utslaget.

Da jeg syntes jeg var ferdig og ikke fikk vekk mer hud eller skjegg, pakket jeg maskinen sammen og gikk. Han sa ikke noe. Jeg sa ikke noe og var bare glad for å komme meg ut.

En dag eller to senere var han død og ble lagt i åpen kiste inne på spisestuebordet i «finstua» som aldri ble brukt annet enn kanskje på julaften og til begravelser. Hele Kokkehaugen kom på besøk for å se på Gubben der han lå i hvit skjorte uten snipp og med haken bundet opp med en bandasje. Dermed var det ingen som kunne se at han var nybarbert. «Haken hans ramler ned» hvisket muttern og forklarte bandasjen. I og med at de også hadde tatt ut gebisset hans, så han langt mindre sinna og skremmende ut enn han hadde vært til daglig. Og alle hvisket at han så så pen og fredfull ut.

"Hele Kokkehaugen kom på besøk for å se på Gubben der han lå ..."

Begravelsen gikk av stabelen et par dager etter. Kirken ligger rett nedenfor Kokkehaugen og Gubben ble kjørt med hest og vogn. Utenforstående kunne sikkert tro at det var en general eller en statsminister som skulle ned i jorden, for nesten alle slektninger var aktive i Frelsesarmeen og stilte i full mundur med uniformer, høye luer, medaljer på jakkene og røde jakkeslag. Alt etter hvor høyt opp på karrierestigen i hierarkiet i Guds Hær de hadde klart å kravle. Hva som skjedde inne i kirken, har jeg ikke noen minner om annet enn at det ble sunget så taklampene ristet. Så bar det ut på kirkegården der graven var ferdig oppspadd og blomster og kranser ble sirlig dandert. Med bønner og sang ble Gubben firt ned i hullet i bakken og presten kastet på skuffer med jord og ønsket god tur.

Ingen hadde gjort seg noen tanker om at jeg – eller de andre ungene som sto ved graven – hadde vår opplevelse av seremonien. En opplevelse i hvert fall jeg har levd med resten av livet. Seremonien ute på kirkegården har brent seg fast nesten som en video. Jeg sier ikke at jeg har vært plaget av dette i ettertid, men for meg var dette mitt aller første møte med døden – på alvor.

Folk dør hele tiden – i tusentall – fjerne og nære bekjente, besteforeldre og foreldre, venner og uvenner. Men dette var min første nærkontakt og jeg tror at det kanskje var barbermaskinen som gjorde utslaget. Nærheten til en bestefar som aldri hadde brydd seg om hverken meg eller noen andre unger. Og som heller ikke benyttet den siste anledningen til å prøve å si et hyggelig ord.

_ _ _