DØDEN I TISTEDALEN (Del 1:2)

En fortelling om død og barnesinn


Folk dør i tusenvis hver eneste dag og i de fleste tilfeller forsvinner de like sporløst som når du drar fingeren opp av et glass vann. Nærmeste familie husker nok den avdøde – på godt og vondt – i maksimalt et par generasjoner.

Sånn er det også i Tistedalen – eller Tissdæl’n – som det heter på stammespråket. Kanskje enda mer, fordi de færreste i Tissdæl’n fikk post i regjeringen eller fortjenestemedaljer av ulikt slag. De fleste i dalen – som ligger et steinkast fra den anonyme småbyen Halden – var hverdagsslitere som jobbet langs Tista-ælva som renner fra Femsjøen og ut i fjorden ved Halden sentrum. På veien transporterte Tista tømmer fra skogene langs haldenvassdraget og ga vannkraft til små og store fabrikker. I Tissdæl’n og i Halden bodde alle de som fikk veverier, spinnerier, papirfabrikker eller skofabrikker til å dure og gå og holde liv i seg selv og Halden. Arbeidsfolk het det, den gangen. I dag heter det proletarer, tror jeg.

Krigarkungen ble utvilsomt skutt i hodet. Men av hvem? En nordmann eller svenske?

Den eneste av betydning som har krepert i Tissdæl’n, er «krigarkungen» Carl XII. Han angrep og raserte grensebyen Halden gang på gang til soldatene på Fredriksten festning klarte å få skutt ham i 1718. Han havnet på likstrå i Tissdæl’n og kastet glans over proletariatet et kort øyeblikk. Fortsatt kommer svensker i skarer til festningen for å se hvor «kungen» falt, men ingen vet sikkert hvor det skjedde selv om det i ettertid er satt opp et minnesmerke på et idyllisk sted på sletta. Turistene vet heller ikke at han lå på likstrå i dalen før han ble transportert videre til mer mondene forhold i Stockholm. Men det skal historikerne ha: De har fått med at haldenserne satte fyr på hvert eneste hus i byen for at svenskene ikke skulle ha noe sted å skjule seg for kanonilden fra festningen. Befolkningen – store og små - rømte inn i festningen for å delta i forsvaret. Om du ikke vil tro det, kan du sjekke nasjonalsangens fjerde vers der det står «ti vi heller landet brente enn det kom til fall».

Den eneste av betydning som har krepert i Tissdæl’n, er «krigarkungen» Carl XII.

Nå vet du omtrent alt som er å vite om Halden og om Tissdæl’n og du vet masse mer enn den gjennomsnittlige nordmann som gjerne sier at «alle vet hvor Halden ligger, men det er ingen som har vært der».

At jeg i det hele tatt vet noe som helst om Halden og Tissdæl’n skyldes at hele far-slekta mi kommer fra dalen - mer nøyaktig fra Kokkehaugen. Likevel kan jeg ikke kalle meg tissdæling. En slik hedersbetegnelse kan du bare bruke

· Om du er født i Tissdæl’n

· Om du har hoppet på ski i «Ræbben»

Nå vet du allerede alt om dalen. Ræbben var en hårreisende hoppbakke rett utenfor dalen der man kunne hoppe opptil nærmere 20 meter (og en hælv!). Nå er Ræbben revet og dermed gjelder bare alternativ 1.

Mye av slekta har rømt Halden i årene som har gått, men da jeg var guttunge bosatt i Oslo, var det masse slektninger igjen i Halden og dit ble jeg sendt hver eneste sommer i flere år for å bo hos en tante og en onkel.

Rett overfor Tissdæl’n ligger et område som heter Nybo og der bodde to jevngamle fettere – Tor og Kjell, eller Knoll og Tott. Sammen var vi en troika som raste rundt på tråsykler med fiskestang og meitemark i boks, tollekniv i beltet og badebukser til tørk på sykkelstyret. Vi fisket fra tømmerlensene i Vadet, badet i Femsjøen, gikk på fåfengt revejakt med hjemmesnekrede buer av einer og piler med spikerspiss, løp etter småjenter på vår egen alder (10-12 år), gikk på slang og plukket blåbær. Morra til Tor og Kjell – tante Margit - hadde ubegrenset lager av smørrebrød og plasterlapper og livet var knallbra. Sånn var mitt sommerrike. Og jeg husker bestemt at det alltid var sol og varmt i vannet og at grusveiene ble spylt med lut for å fjerne støvplagen - og sykkellakken.

Liket av Carl XII fraktes tilbake til Sverige. Foto: Maleri av Gustaf Cederström i 1884. (NRK.no)

Men hva har nå alt dette med døden å gjøre? Det skal jeg komme tilbake til ganske snart.

Nede på Kokkehaugen på toppen av Tissdæl’n bodde bestefar – Gubben. En gammel grinebiter med diger grå bart, kort lunte og et gjennomsurt livssyn. Kona – Karoline – hadde han mistet til kreften for lenge siden – lenge før jeg ble født. I stedet hadde han skaffet seg en husholderske som het Katrine. Ei smellfeit dundre som hatet oss drittunger dypt og inderlig. I hagen hadde Gubben – Hans Olsen som han var døpt – et par praktfulle gråpæretrær. Det var det beste jeg kan huske å si.

Så faste rutiner for livet sitt hadde bestefar lagt, at han de siste årene fikk det vi kaller «vardøger»

Gubben bodde i et lite, skakt, hvitmalt hus. Kjøkken og to stuer i første klasse – to knøttsmå soverom i annen. Uthuset inneholdt do og kombinert vedskjul og pissoar. Vi var sjelden på besøk, for også far min hadde et noe anstrengt forhold til sin kjødelige far.

Hans Olsen hadde tatoveringer med seilskuter og «Sailor’s Grave» på begge armene fordi han hadde seilt med en bark (seilskute) på England med props (tømmerstokker engelskmennene brukte til å stive opp falleferdige gruveganger), men på sine eldre dager jobbet han ved en av fabrikkene nede langs elva. Som «alle» andre. Han gikk av sted med matpakke og spaserstokk grytidlig om morgenen, og kom hjem sent på ettermiddagen. Så faste rutiner for livet sitt hadde bestefar lagt, at han de siste årene fikk det vi kaller «vardøger»: De som satt i kjøkkenet, hørte ham i porten og på grusen til inngangsdøra, hørte at han tok i dørklingen. Da var det tid for å dekke spisebordet, for da var gubben bare ti minutter unna.

På sine eldre dager fikk Gubben religiøse anfektelser. Leste bibelord hver morgen og gikk i kjerka hver søndag (uten husholderske). Akkurat det med gudedyrkelse var ikke noe særsyn i Tissdæl’n hvor Frelsesarmeen var den viktigste maktfaktor, men også hadde rom for et utall bedehus og menigheter av alle slag. Så på søndager spradet Gubben av sted til gudstjeneste – midt i veien i loslitt dress og med sort spaserstokk med sølvhode. Biler (de var det ikke mange av den gangen) som fant på å tute på ham, fikk et rapp av stokken.


(Forts. Del 2)

_ _ _