ØL OG KARBINGS

Uteliv Nord for Sinsenkrysset i etterkrigsårene.


«Rerstaurant» Renna på Sinsen het egentlig Rendezvous, om du var fransk. Den ligger der ennå, men serverer nå kebab eller taco eller andre avføringsfremmende menyer.

I 50- og 60-åra var den en litt «finere» ølkneipe og et fast samlingspunkt for alle som etter hvert nådde skjenkerettsalder. Adgang til Renna var en manndomsprøve, for i de glade 60-åra var øvrigheta langt mer opptatt av å ivareta moral og sedelighet og borgernes helse og velferd enn hva de er i dag. Nå lar de det bare skure.

Spiseplikt på Renna betød karbonadesmørbrød.

Norske skjenkerettsbestemmelser sørget jo for at borgerne for eksempel ikke bare kan ramle innom et serveringssted og ta seg en øl – sånn rent uten videre. Ikke en gang på Renna. Det var regler for det meste. Åpningstidene var ordnet slik at alt var stengt når du var på det tørsteste. Som for eksempel søndag morgen. Dørvakter kastet ut og inn etter hva som passet dem. Noen steder måtte du ha slips for å få komme inn (”slipstvang”), og kom du innenfor, måtte du selvsagt spise for å få drikke. Spiseplikt, het det.

Ingen spiste karbingsen! Det kunne ikke falle oss inn, om vi så ikke hadde sett mat på dagevis.

Renna hadde selvsagt gardiner for vinduene, kelnere som serverte ved bordene, hvite duker og utkastere ved spesielt festlige anledninger og man opererte ikke med slipstvang. Men spiseplikt, det hadde man, selvsagt. For det var påbudt ved lov og nøye kontrollert. Derfor fikk du innledningsvis en ”meny” – eller menny, som det het på Sinsen. Hvor omfattende og inspirerende mennyen var på Renna, kan jeg på ingen måte huske. Vi bestilte karbonadesmørbrød, alle mann, for det var det billigste du slapp unna med. Pluss en ”ex” – en halvliter eksportøl. Eksportøl var noe mørkere og sterkere enn pils, og da var valget innlysende. Du gikk ikke på Renna for å bli edru og du kunne drikke mange halvlitere for ett karbonadesmørbrød.

Bestille brennevin på Renna? Jeg kan ikke huske at noen i det hele tatt gjorde noe slikt – jeg er ikke en gang sikker på om de hadde sprit i hyllene? Vin og hetvin hadde de, vet jeg, og riktig slitne fylliker kunne kanskje finne på å drikke portvin. Men Renna var for øl. Og karbings.

Når brødskiva kom på bordet, måtte du løfte den stive, kalde, avsjelede karbingsen og se under.

Karbingsen kom sammen med den første halvliter’n.

Ingen spiste karbingsen! Det kunne ikke falle oss inn, om vi så ikke hadde sett mat på dagevis. Karbingsen var bare en slags garnityr, en ølavgift eller en litt trist dekorartikkel som like gjerne kunne vært av papp.

Når brødskiva kom på bordet, måtte du løfte den stive, kalde, avsjelede karbingsen og se under. Det gjaldt å finne den eldste trikkebilletten, og under den innskrumpa, tørre kjøttfarsen måtte du så legge din egen, nyere trikkebillett som visittkort. Så var det om å gjøre å finne den igjen neste gang. Jo eldre trikkebillett du kunne finne, jo morsommere var det og det var helt vanlig å finne billetter en uke gamle eller mer.

Når du etter hvert kom i gang med øllinga, forsvant den lille tallerkenen med karbingsen diskret tilbake til kjøkkenregionen – med ny trikkebillett på plass. Til glede for Rennas driftsresultat. Hadde du av vanvare rotet til smørbrødet, fikk du et ilsk blikk fra kelneren. De lekte ikke buttikk, heller!

Hvor full du fikk bli for en karbings, varierte etter flere parametre: Fredager og lørdager var lyd- og promillenivå så høyt at det var vanskelig å stikke seg ut så mye at du ble lempa ut. Ellers var mye opp til deg sjøl – satt du stille og pent, fikk du bli til du datt av stolen.

Renna var stort sett et fredelig og rolig sted – sikkert fordi vi alle var mer eller mindre faste gjester. Om det skulle komme rekende en som ikke hørte til det faste klientellet, kikket han som regel bare inn døra og kom seg raskt videre. Men vi fra Sinsen, vi syntes Renna var et pent og pyntelig sted. Skulle du ”drekka” og slåss og knuse inventar og glass, fikk du heller dra til Grefsensetra eller et annet rampested litt lenger unna.

Fordi vi var fast inventar, kunne det ikke falle noen inn å for eksempel begynne å slåss ved bordene. Det ville trolig medført svartelisting og serveringsnekt for evigheter. Om det var noen du ikke kan tåle trynet på, kunne du slåss utenfor – på fortauet eller ute i Trondheimsveien. Ikke innendørs.

Renna var rett og slett et sted du ble full og traff kompiser. Ikke et sted du sjekket damer. Damene inntraff ikke før neste etappe når du i fin form forlot etablissementet og dro ut på tur. Hjem til noen som ”hadde kåken”, ned til Sinsen kino der det var slagsmål og damesjekking de fleste kvelder i uka, eller ned i byen for å slåss med nye bekjente (helst fra vestkanten) eller finne helt nye damer.

_ _ _