ÅTTE POTTER RØMME ...
I vår avdeling for håpløse oppgaver: Det norske språk!
Åtte potter rømme, fire merker smør, såleis kinna Kari ... Sjekk dette med hvem som helst under 90 år. Hva er «ei potte» og hva er et «merke» og hva i huleste er det å «kinne»? Ingen (kanskje bortsett fra noen nedstøvede språkforskere) har filla peiling. Og dermed har du også forklaringen på at Asbjørnsen og Moe ikke topper bokhandlernes salgslister. Ingen vet lenger forskjellen på å «klippe, klippe» (som kjerringa sa), eller «skjære, skjære» (som gubben mente var best).
Trist, kanskje? Men sånn er livet. Språket vårt er i evig endring og de færreste føler seg hjemme i en tekst som er mer enn 25 år gammel. Forsøk på å skape kunstige språk av gamle ord og fraser og utvalgte dialekter og fryse fast språklig utvikling ved å kalle det nynorsk, er så håpløst at bare politikere og skakkjørte litteraturforskere orker å stresse med det. Men disse ekstremgruppene er til gjengjeld så sterke at det står NOREG i passet ditt og at nynorsk er på timeplanen og på undertekstene i engelske kriminalfilmer på TV. Ingen har mot til å regne ut hva dette språkeventyret koster oss alle hvert eneste år i kroner og øre og i bortkastede trykksaker – og i bortkastede skoletimer.
Så tenker du at jeg nå er i gang med å ta sats for å dømme alle nye ord i språket vårt nord og ned sammen med nynorske begreper som «sjølhumpande skrævarokk» (motorsykkel) og kvissleis (hvordan) og en mengde andre groteske språkblomster? Men nei, der tar du feil.
Tvert imot mener jeg det er opplagt at språket vårt må ta opp i seg alt som skjer innen ny teknologi, nye produkter og varer og tjenester. Samtidig som vi må henvise skrævarokken til arkivet.
Min bekymring ligger i at selve det språklige fundamentet vårt er i ferd med å smuldre vekk. Vi må gjerne skrive «ketsjup» og «konteiner» og andre ord vi synes er dekkende for det som skal beskrives. Alle skjønner jo hva vi snakker eller skriver om i alle fall. Det er slik jeg ser det mye verre at vi ikke lenger skiller mellom helt fundamentale grammatikalske begreper som og og å, da og når, de og dem og bøyning av verb og annen språklig «mekanikk».
«Jeg så hun utenfor sjosken ista» får nakkehårene til å reise seg på meg. Kall det gjerne slurv og tro gjerne at det retter seg med årene, men jeg spår at denne trenden bare fortsetter å gripe om seg.
Det verste er kanskje at de som bruker språket skriftlig hver eneste dag – journalistene – gjør større språklige blemmer enn det jeg tror leserne deres ville være bekjent av. Og dette gjelder ikke bare sportsjournalistene!
Vår ærverdige Aftenposten smurte til med en virkelig stygg og/å-feil i den feteste overskriften på en forside forleden. Det betyr at synderes må sitte på selve desken i avisen.
Da syntes jeg det gikk over alle støvleskafter og jeg «skrivde» et mail til en eks-redaktør som jevnt og trutt har en spalte nettopp i Aftenposten om språk og stil. Svaret fra ham kom prompte og dekker egentlig det meste:
Dette er en håpløs oppgave, men vi gir oss aldri!
– – –